Kapittel 18: Saken mot Anthon Bruun

Les fra kapittel 1

Kontoret til Johan Preus lå øverst i den store bygården Toget 6, over der det i forhistorisk tid lå et diskotek med navnet Kris, hvor selv en nokså rusten detektiv en gang i tiden svingte seg etter åttitallets syntetiske rytmer.

Etter å ha snakket med en sekretær ble jeg stående en stund på venteværelset og titte fra et stort vindu ut over torget under meg.

Det slo meg at om jeg hadde stått her på nøyaktig riktig tid på døgnet for noen uker siden, kunne jeg sett gjerningsmannen komme gående over torget her. Kanskje hadde han eller hun med seg en sekk eller en plastpose. Jeg kunne ha sett hvordan vedkommende hadde rotet rundt i denne posen og trukket fram to likbleke og blodige føtter. Antakelig hadde denne personen gummihansker på, og antagelig ville han ikke holdt lenge i føttene, før han slapp dem uti det kalde vannet og beveget seg fort bort fra åstedet.

Jeg kunne ikke se for meg denne personen som Anthon Bruun – uansett hvor hardt jeg forsøkte.

Så åpnet en tung eikedør seg og Johan Preus kom mot meg med hvit skjorte, rød tversover i halsen og hele sitt vinnende vesen.

Vi håndhilste og han viste meg inn på kontoret. Det var stort og lyst og hadde den samme flotte utsikten over torget som venterommet. Det var bøker og juridiske oppslagsverk langs den ene veggen, et persiske teppe på gulvet, et skrivebord i mahogny og en chesterfield sittegruppe i det ene hjørnet.

Vi satte oss der, og Johan Preus bød på Whiskey, en en- og tyveåring – Mac Allan var etternavnet. Det var i stunder som dette jeg angret på at jeg hoppet av jusstudiene etter første avdeling. Men kun i stunder som dette.

”Hvor mye vet du om hvorfor Anthon har blitt anholdt?” begynte Johan i en vennlig tone, som om vi egentlig bare satt og småpratet.

”Ikke mye er jeg redd. Tipper det har noe med en utbrent harddisk å gjøre. Kanskje også med et eller annet spor de har funnet der hjemme hos ham.”

”Begge deler er riktig gjettet,” sa Johan. ”Politiet har klart å hente ut den første e-postmeldingen som ble sendt fra den fremmede til Teodor Joner. Den var sendt med Gmail og etter å ha fått utskrift fra loggen til Google har de klart å finne fram til en ip-adresse knyttet til et bredbåndsabonnement hos Nextgentel. Så har de med hjelp av nettleverandøren sporet seg fram til at dette av alle ting er Anthon og Guros egent abonnement. E-posten til Joner er altså sendt fra Anthon og Guros hjem.”

”Det høres ikke bra ut,” sa jeg og tok en solid slurk av whiskeyen.

”Nei, men det er ikke noe felleden bevis. Heldigvis, må man vel nesten si, brukte ekteparet trådløst internett med en usikret tilgang. Det betyr i realiteten at det ikke kan bevises at personen som har logget seg på netteverket deres har vært inne i leiligheten. I teorien kan vedkommende ha sittet i en bil utenfor, med en bærbar maskin. Det andre beviset i saken er nok lumskere sett med våre og Anthons øyne.”

”Og det er?”

”Politiet har funnet skrustikka som ble brukt for å holde fast bena til Guro da føttene hennes ble saget av. Det er gjordt DNA-funn på den.”

”Og den er funnet i leiligheten?” sa jeg og forsøkte å holde meg så rolig jeg kunne selv om magen vrengte seg.

”Ikke i selve leiligheten, men i en av Anthon og Guros kjellerboder.”

Jeg brukte noen sekunder på å fordøye denne opplysningen, før jeg spurte:

”Var den låst?”

”Den var låst før politiet undersøkte den,” svarte Johan Preus. ”Men jeg har diskutert det med Anthon og han sier at de sjelden låste den kjellerboden siden den stort sett kun ble brukt som vedbod. Dessuten har den en lås som er lett å dirke opp og låse uten nøkkel.”

”Så en utenfra kunne lett fått tilgang også her?”

”Det er mitt utgangspunkt, ja. Etter min mening er det ikke mulig å knytte noen av bevisene til Anthon personlig. Og han har fortsatt et bunnsolid alibi for dagen da Guro forsvant. Derfor mener jeg han har en sterk sak.”

”Hvordan tar han det selv?” spurte jeg og forsøkte å se for meg den høyreiste og selvsikre mannen sitte i en trang varetektscelle, helt overlatt til andres kontroll. Jeg viste at han måtte avsky det – skyldig eller ikke.

”Han er naturligvis preget av det som har skjedde, men han vil samarbeide med politiet. Mest av alt er han fortvilet fordi han sitter hjelpeløs på en celle, mens kona hans fortsatte er savnet og ungene har blitt tatt fra begge foreldrene på kort tid.”

”Jeg hørte han fikk besøksforbud,” sa jeg. ”Så jeg antar at jeg ikke får treffe ham.”

”Nei, dere må nok kommunisere gjennom meg en stund. Men han ønsker å beholde deg på saken. Det samme gjør jeg. Jeg er sikker på at det er ting politiet overser i denne saken.”

”Det er jeg også,” svarte jeg og skulle ønske at jeg kunne si hva det var.

”Om det er noe du vil jeg skal spørre ham om,” sa Johan Preus og så på meg, så må du bare si fra.”

”Det er en ting,” sa jeg. ”Men det er en litt delikat sak.”

”Få høre,” sa Johan Preus.

”Om du finner en måte å spørre han rett ut om han har hatt et forhold til Mona Singsaker så hadde det vært nyttig.”

Jeg studerte ham nøye da jeg sa dette, og er ganske sikker på at han ikke hevet et øyebryn da han svarte:

”Jeg skal spørre ham.”

Etter at jeg hadde vært hos Preus gikk jeg en kort tur hjemom for en dusj og en skvett skotsk brennevin. Derfra dro jeg videre til Mona Singsaker.

Vi tok oss av ungene. Leste for dem og ga dem mat. Jeg bygde et legoromskip. Vi oppførte oss som to virkelige foreldre, men var det ikke. Barna oppførte seg alt for pent. De smilte, men lo ikke. De spurte ikke etter foreldrene før de skulle legge seg. Det var uutholdelig.

Etterpå satt vi med hver vår kopp te ved Monas kjøkkenbord og stirret tomt fremfor oss.

”Denne bloggen din,” sa jeg uten helt å vite hvor jeg ville.

”Hva med den?” sa Mona.

”Den er morsom,” sa jeg. ”Den får meg til å le.”

”Takk.”

”Men hvordan klarer du å skrive på den? Hvor finner du humoren hen, nå i disse tider?”

”Hva mener du?”

”Nei, jeg tenkte bare at det må være vanskelig å skrive noe humoristisk når du, ja, du skjønner?”

”Du mener at jeg må være en javla kald hurpe, som klarer å skrive når bestevennen min er kidnappet av en psykopat?”

”Nei, ikke helt sånn.” sa jeg overrasket over utbruddet hennes.

”Jo jeg tror du mente det nøyaktig sånn. Tror du ikke jeg har lest bloggen din, vet du ikke at jeg leser den facebook siden din også. På tide å stille Mona Singsaker noen tøffe spørsmål, jeg har nok lest det. Fy faen. Her er jeg. Still meg noen tøffe spørsmål, da.”

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Dette var tydeligvis noe hun hadde gått og båret på en stund, kanskje usikker på om hun skulle ta det opp, og nå kom det i strie strømmer.

”Ikke så tøff nå, kanskje,” sa Mona. ”Vet du hva. Enten stoler du på meg hundre prosent eller så kan du bare gå.”

Jeg ble sittende en kort stund og studere henne med begge hendene rundt tekoppen. Det var ikke mulig å se hva som lå bak sinnet hennes, dårlig samvittighet, redsel, fortvilelse, eller ønske om å dekke over følelser som var enda sterkere enn de hun viste.

Så jeg reiste meg. Satte fra meg koppen og gikk. Jeg visste det var en tabbe alt i det jeg slo døra igjen etter meg. Det var feil med tanke på oss to, og det var feil med tanke på etterforskningen. Men så lenge det ikke var mulig å holde disse to tingene fra hverandre, så var det kanskje ikke annet å gjøre enn å gå.

Hjemme på sofaen tok jeg meg ikke bryet med å helle opp whiskeyen i et glass. Jeg drakk rett fra flaska. Det var ikke vanskelig å bli full, men verre å sovne.

Torsdag gjorde jeg ikke annet enn å pleie mine to hobbyer isbading og whiskeydrikking.

I kveld skal jeg treffe denne Tore Brodal. Jeg er desperat nå. Jeg klamrer meg til halmstrå.