Kapittel 2: Møtet med Anthon Bruun

Gå til første kapittel

For meg begynte saken den 31. August, dagen før samtalen med min isbadende tannlegevenn. Jeg satt på kontoret mitt i et lagerhus på Bankløkka som jeg leier fordi det er billig, og fordi det er kort vei til kanalen og Hortensskogen, der jeg går en fast tur hver eneste formiddag.

Jeg følger alltid den samme ruta, så slipper jeg å tenke på hvor jeg går. Sånn kan tankene vandre sine egne veier. Denne vanen er kanskje det eneste jeg har til felles med den tyske filosofen, Emanuell Kant, som var berømt i Köningsberg for sine punktlige spaserturer. Jo, jeg deler kanskje også til en viss grad Kants tro på det kategoriske imperativ, skjønt i mitt yrke kan man ikke være alt for kategorisk.

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra spaserturen min, satt og lente meg bakover i stolen og stirret inn i skjermen på MacBooken, mens jeg vurderte å klikke gjennom arkivet for å se om det fantes noen eldre saker der som jeg kanskje kunne gjenoppta.

Da kom han. Anthon Bruun var en stor kraftig rødtopp som i en alder av førti år, ennå ikke hadde vokst av seg fregnene. Han buste rett inn på kontoret uten å banke på og begynte straks å snakke.

”Lars Gude?” halveis spurte og halveis konstaterte han. ”For å være ærlig med deg, så tror jeg ikke særlig på privatdetektiver. Jeg har ment at de passer best i bøker.”

”Det hører jeg ofte,” svarte jeg og prøvde å fange det maniske blikket hans, men oppdaget at han ikke fokuserte på øynene mine, snarere på et punkt i mitt langsomt stigende hårfeste.

”Jeg visste ikke en gang at det fantes en som deg i Horten, før jeg googlet deg. Men det har seg sånn at jeg ikke har noe annet valg. Min kone har forsvunnet og politiet tror hun har stukket av.”

Jeg så lenge på ham. Ventet til han åpnet munnen for å snakke igjen, så sa jeg:

”Og, det tror ikke du?”

”Nei, det virker utenkelig?”

”Utenkelig, nettopp,” sa jeg og dro hånda gjennom håret.

Jeg reiste meg og kom rundt skrivebordet til der Anthon Bruun sto. Han var et halvt hode høyere enn meg og omtrent dobbelt så lang rundt brystkassa. Noen ville kanskje si at han var en formidabel mann. Men det jeg så var en kar, som for en sjelden gangs skyld ikke følte at han hadde kontroll over situasjonen.

Jeg dro fram en klappstol fra veggen og ba ham sitte.

”Fortelle meg hvorfor politiet tror at kona di har stukket av,” sa jeg etter å ha satt meg bak skrivebordet igjen.

”Nei, det er ikke den eneste teorien de har. De sier at de etterforsker vidt, men de mener å ha funnet et kjøp av en togbillett til København på kredittkortet hennes, samme dag som hun forsvant.”

”Og din kone snakket aldri om at hun skulle til København?”

”Nei, min kone hater å ta toget. Hun blir togsyk.”

”Nettopp, og det har du fortalt politiet?”

”Selvfølgelig, men det er også en annen grunn til at jeg oppsøker deg.”

”Og det er?”

”Nei, du vet jo hvordan det ofte går i saker som dette.”

”Det kan jeg ikke si at jeg gjør.”

”Når det går opp for politiet at Guro, ja min kone altså, at hun ikke har stukket av, da vet du vel hvem som er den første de misstenker.”

Jeg nikket ettertenksomt og latet som om jeg ikke helt forsto hva han tenkte på.

”Ektemannen selvfølgelig,” sa han og vred seg litt på den ukomfortable stolen, som om han alt satt i et kryssforhør.

”Jeg forstår,” sa jeg og nikket.

”Jeg vil bare ha en ekstra garanti for at alt går riktig for seg.”

”Stoler du ikke på lovens voktere?” smilte jeg og prøvde på nytt å møte blikket hans uten å lykkes.

”Vet du hva,” sa han. ”Jeg har alltid stolt på politiet. Men så en dag skjer det noe, og så står de på stuegulvet ditt og stiller deg en masse nærgående spørsmål, ting ikke en gang vennene dine spør deg om, private ting som bare var mellom Guro og meg, og så vet du ikke lenger hva du skal tro eller hvem du skal stole på.”

Jeg ble sittende taus. Visste at det var riktig å vente med å si noe. Det slo meg gang på gang hvor ofte yrket mitt lignet det til en psykolog. Jeg hadde sett voksne menn gråte. Jeg hadde blitt fiket til av spinkle kvinner som nådde meg til brystet.

”Når så du henne sist?” spurte jeg omsider.

”Hun sov da jeg dro på jobben om morgenen. Jeg er marineoffiser og starter tidlig. Guro sover som regel når jeg drar på jobb.”

”Jøss finnes det virkelig marineoffiserer igjen her i byen?” måtte jeg bare spørre ham. Det var lenge siden Horten var landets marineby.

”Vi er en liten stab tilknyttet marinens befalskole,” svarte Anthon Bruun kort, muligens litt irritert over å bli avrutt. ”Uansett er det da jeg så henne sist. To naboer har sett henne gå hjemmefra på formiddagen, men de er ikke helt samstemte om når det var. Den ene sier klokka ti og den andre nærmere tolv.”

”Og du snakket ikke med henne på telefonen etter at du kom på jobb.”

”Nei jeg ringer henne sjelden fra jobben. Om dagen sitter hun og vever og liker ikke å bli forstyrret. Det er hobbyen og yrket hennes. Hun vever og selger veggtepper.”

”Et ensomt yrke,” sa jeg, og tenkte at nå hadde jeg noe til felles med offeret. Det var som regel sånn en sak virkelig kom i gang for meg.

”I det siste har hun holdt på med noe greier på internett også. En blogg kalte hun det visst. Men jeg tror hun strevde med den. Ble visst ikke fornøyd. Kanskje ikke så rart. Hun var aldri noe glad i å skrive. Pussig hva internett kan få folk til å gjøre,” sa Anthon Bruun filosofisk, som om han ikke lenger snakket om noe viktig.

”Sant nok,” sa jeg og tenkte på min egen lille blogg, som jeg nettopp hadde startet.

Saken var nå klar. Anthon Brunn hadde fanget min interesse.

”Du må gi meg din kones fulle navn,” sa jeg. Så skal jeg gjøre visse undersøkelser.