Kapittel 9: Isbad og funderinger

Les fra kapittel 1

Helga har forløpt med venting, små bruddstykker av informasjon fra Thorvald Jensen, evige sirkeldiskusjoner med Anthon Bruun og ingen fremgang.

Jeg hørte heller ikke noe fra Mona Singsaker før hun ringte meg på søndagskvelden. Hun var sløret i stemmen nå. Munterheten hørte til en annen tid.

Mona ba meg over, og jeg kunne ikke sagt nei om jeg hadde ønsket det. Vi drakk oss full på en flaske whiskey hun hadde kjøpt etter å ha lest i bloggen min hva jeg likte å drikke, men det var ikke mitt merke. Vi la oss da flaska var tom. I løpet av natta våknet vi og gjorde ting i halvsøvne.

Jeg vet ikke om det var whiskeyen eller saken men jeg fikk ikke sove etterpå. Grytidlig om morgenen sto jeg opp med en smak i munnen som var besk som en romersk satire. Mona pustet tungt og langsomt hele tiden mens jeg kløv ut av senga, kledde på meg og gikk hjem.

Klokka seks i morges gikk jeg nedover Storgata på vei mot Karl Johans Vern og Vollane. Det var høst i morgenlufta. Årets første rødlige blader virvlet over den tomme gata, ble fanget av fortauskanten på den andre siden og stanset skjelvende mot kantsteinene, før de igjen ble fanget av den gufne vinden.

Utenom dette skjedde det ingen ting.

Først da jeg kom til torget passerte den første bilen. Det var som om livet i byen hadde stanset opp etter funnet av føttene i fontena. Det var færre folk ute om kveldene, selv lørdagskvelden hadde vært rolig, og folk kom ikke ut om morgenen før de måtte.

John Smith satte ord på det, da jeg møtte ham på badebrygga.

”Jeg har vokst opp i London. Der skjedde det minst et mord i uka. Det er ille nok det, men det føltes ikke som om det angikk livet vårt. Det var som noe som skjedde langt borte. Men her i denne lille byen. Disse føttene. Det virker som om alle føler det som om det har skjedd i deres egen familie.”

”Og vi vet ikke en gang om det er mord,” sa jeg og merket at stemmen var rusten.

”Du tror vel ikke at hun har overlevd?”

”Det kan hun ha gjort om gjerningsmannen har litt kunnskap om hygiene, sårsstell og livredning.”

”En morder med førstehjelpskurs?”

”En sadist. Det er slått fast at hun ganske sikkert var i live da han kuttet av bena. Det er merker etter en skrustikke under kuttstedet.”

John Smith sa ikke noe til den opplysningen. Hva skulle han si?

Isteden spurte han:

”Har politiet ingen spor?”

”Ikke etter gjerningsmannen direkte. Teknikerne har ikke funnet noe verken hjemme hos Guro eller på torget. Likevel er det ganske mye å gå på. Det er en rekke ledetråder, som håndvesken og kredittkortkjøpet i Oslo. Men ingenting ser ut til å peke i samme retning. Tvert i mot ser sporene ut til å motsi hverandre. Særlig forvirrende er bloggsporet.”

”Og det er?”

”Det er ikke noe som har kommet ut i pressen ennå. Men jeg har røpet det på bloggen min og har faktisk diskutert det med noen av leserne der. Saken er at noen har vært inne på bloggen til Guro Bruun Hansen. Faktisk kort etter at føttene ble funnet.”

”Og det er ikke Guro selv, antar jeg.”

”Det er lite sannsynlig. Men det er klart, en sadistisk gjerningsmann kan jo ha tvunget henne til å skrive noe på bloggen. Jeg er ingen ekspert i gjerningsmannsprofiler, men jeg sytes kanskje det virker mest som noe som kunne skjedd i amerikanske krimserier. En like usannsynlig mulighet er selvsagt at bena ikke hører til Guro. Det er ennå ikke utelukket, og da kan det være en helt annen årsak til at hun forsvant. Det kan jo bety at hun kan ha vært inn på bloggen av egen fri vilje. Men innlegget virker ikke som hennes i det hel tatt. Det virker som om det er skrevet av en som er yngre og har et litt forstørret selvbilde. Likevel virker det ikke som ordene til en sadistisk morder.”

”Så dette sporet er like forvirrende som det er viktig.” Slo John Smith fast tørt som bare en britisk tannlege kan det.

”Det kan du kanskje si, men håpet her er selvsagt at politiet klarer å spore dette innlegget til en bestemt datamaskin. Først da kan vi begynne å gjette hva det skal bety.”

Vi ble sittende å tenke litt på dette begge to.

”Ja, så var det badet, da,” sa til slutt John.

Vi kledde av oss og badet uten andre lyder enn de vanlige, frydefulle gysene i det hodet skyter opp fra vannet etter den første dukkerten.

Først etter at vi hadde tørket oss, viste John Smith at han ikke var helt ferdig med saken min.

”Hva gjør du nå?” sa han.

”Nei, jeg kan ikke gjøre annet enn å vente på politiet. Gjennombruddet her kommer antagelig på det tekniske. Vi venter på DNA bekreftelse på føttene. Hortenspolitiet har slurvet litt der og har ikke sikret godt DNA fra Guro selv, noe de antagelig kunne gjort i leiligheten rett etter at hun forsvant. Thorvald, har fått en del pes fra KRIPOS for dette.”

John Smith, som kjente Thorvald gjennom meg og noen fuktige byturer, humret.

”Analysen av føttene må derfor holdes opp mot barnas DNA,” fortsatte jeg. ”Det skal være sikkert nok, men det drøyer likevel med analysene. Det jeg kan gjøre i mellomtiden er å snuse litt rundt.”

Jeg ble stående og tenke litt på hva dette innebar.

Ennå hadde jeg ikke vært gjennom lista over alle Guros bekjente, og jeg skulle likt å pratet litt med vitnene som så henne forlate huset den morgenen. Det kan være småting de har utelatt. Selve forsvinningen er jo fortsatt et stor mysterium. Her har du en dame som lever et stille og rolig liv, etter alt å dømme et rutinemenneske, en dame som ikke har for vane å kontakte fremmede. Likevel har en eller annen fått henne til å forsvinne i løse lufta uten å etterlate noen spor. Det virker nesten utenkelig.

Selv for en i mitt yrke.