Kapittel 15: Kaffe fra Alfred Berg og en plutselig vending

Les fra kapittel 1

På vei til kontoret i morges gikk jeg innom Alfred Berg i Storgata, denne etter hvert så berømte kolonialforetningen fra en annen tid, som bare kan finnes i en by som Horten. Alfred Berg kvernet en pose colombiansk kaffe til meg. Den tok jeg med meg og tilberedte på presskannen på kontoret. En kopp var nok til å klarne tankene.

Jeg hadde nettopp fått beskjed fra Thorvald Jensen om den utbrente harddisken var mer skadet enn teknikerne hadde håpet. Den hadde brent lenge og godt som Thorvald sa. Teodor Joner hadde også operert med så mange e-postadresser at det ikke var lett å få oversikt over all korrenspondansen hans. Selv om politiet hadde skaffet seg tilgang til loggene på de ulike tjenerne, hadde de ikke klart å spore opp e-postmeldingene mellom Joner og den fremmede. ”Det er nesten som om de ikke har funnet sted,” sa Thorvald Jensen oppgitt. Likevel regnet han med at politiet kom til å gjøre et gjennombrudd ett eller annet sted med de digitale sporene. Som han sa. ”Det skal ikke være mulig å gjemme seg helt bort på nettet.”

Det eneste jeg kunne gjøre med den delen av saken var å vente.

Men akkurat nå gjorde det ikke så mye. For mens politiet hadde fullt fokus på Joner og hans krumspring på nettet, hadde jeg begynt å tenke stadig mer på de andre trådene i saken, særlig interessert var jeg i de som pekte i retning av Guros eget nærmiljø. Det hadde slått meg at mange av de sporene vi fulgte virket som villspor.

Ta for eksempel saken med kredittkortet. Brukt en gang, anonymt på Oslo S. Det var ikke tatt ut et stort beløp, men kortet, som nå naturligvis var sperret, var heller ikke forsøkt brukt siden.

Så hadde vi håndvesken som forsvant samtidig med Guro. Jeg hadde som Mona Singsaker en følelse av at det ikke var Guro som tok den med seg. Men noen har tatt den. Hvorfor?

Når man ser på dette og holder det opp mot Teodor Joners uklare historie, får man et inntrykk at noen ett eller annet sted forsøker å spore av hele etterforskningen. Og om det er tilfelle kan det være at saken egentlig er mye enklere enn det vi innser. Motivene i saker som dette er som regel primitive – penger, sinne, hat, kjærlighet, makt, sinnssykdom.

Jeg innså det var på tide å gå tettere inn på folk. Til nå hadde jeg brukt all for liten tid på denne enkle kjensgjerningen: Noen der ute ville Guro Bruun Hansen vondt. Fryktelig vondt.

Det var mens jeg satt med denne dystre tanken i hodet at telefonen ringte. Det var Mona Singsaker.

”Fint at du ringte,” sa jeg. ”Jeg behøver litt mer info om Guros venner. Jeg tror det er noe vi overser.”

”I følge politiet er det noe veldig viktig vi har oversett,” svarte Mona.

”Hva er det du mener?”

”Jeg vet ikke, men de har arrestert Anthon.”