Kapittel 25: Johan Eriksens barndomshjem

Les kapittel 1 først

Etter endelig å ha kommet hjem, kan jeg se at enkelte har lurt på hvor jeg har værte den siste uken. Svaret på dette får dere ved å lese de neste blogginnleggene i denne saken. Da vil dere også forstå hvorfor jeg ikke har vært i stand til å skrive like sammenhengende som jeg har håpet. Men jeg lover, for dere som er utålmodige, at nå skal jeg skrive så raskt det lar seg gjøre.

Johan Eriksen var kort og presis den kvelden jeg fikk ham på telefonen.

”Jeg har noe du leter etter,” sa han. ” For å få det må du gjøre meg en tjeneste. Jeg vet politiet overvåker min mors hus. Jeg kan ikke dra dit selv. Jeg vil at du skal hente noe for meg i kjelleren.”

Han forklarte meg ganske presist hva jeg skulle hente, en burgunder stresskoffert, og hvor jeg fante den. Under de løse plankene på soverommet i andre etasje.

Så forklarte han hvor han kom til å møte meg og når.

Han avsluttet med følgende utsagn:

”Om du ikke dukker opp eller om jeg på noen som helst måte merker at du har vært i kontakt med politiet finner jeg frem sagen.”

Med gru tenkte jeg på Guro Bruun Hansen som fremdeles lå på sykehuset og fikk tilpasset proteser.

Antagelig burde jeg ringt Thorvald Jensen med det samme han hadde lagt på. Politiet kunne sikkert ordnet en diskere form for sikkerhet. Men jeg bestemte meg for å vente, i alle fall til etter jeg hadde hentet stresskoferten. Kanskje hadde jeg mer å komme til politiet med da.

Dagen etter reiste jeg med ladan min ut til den falleferdige eneboligen i skogen utenfor Andebu som etter alt å dømme var Johan Eriksens barndomshjem.

Det var bare avskallede rester etter maling på ytterveggen av boligen, flere vinduer var knust og takstein hadde blåst av takket flere steder. En stor tretrapp der et trinn hadde brukket førte opp til inngangsdøren. Det slo meg at det ikke kunne være enekelt å komme seg ut og inn her med en rullestol selv ikke når trappa var intakt. Mora til Johan Eriksen var tydeligvis ikke ofte ute av huset da hun bodde her.

Jeg så ingen tegn til at politiet overvåket boligen for øyeblikket. Antagelig var det bare en paranoid antakelse fra Johan Eriksens side. Jeg bestemte meg derfor for å ta meg inn via et av de knuse vinduene ved siden av inngangsdøra.

Innefor landet jeg på et gråfalmet furugulv. Så godt som alle gulvbordene knirket. De var nesten like følsomme som tangentene på et flygel, og hadde de også vært like finstemte kunne en god steppedanser spilt melodier på dem.

Så raskt jeg kunne knirket jeg meg opp i andre etasje. Der fant jeg raskt fram til soverommet og de løse gulvplanken.

Stresskofferten var gyselig i imitert skinn, en sånn type jappene brukte på åttitallet. Den var låst og jeg syntes ikke det virket som en særlig god ide å åpne den.

På vei ned i første etasje passerte jeg et annet mindre rom. Jeg tittet inn og så at det nærmest liknet et museum. Et gutterom fra femtitallet som var frosset i tid, noen søte bilder av katter på veggene, en teddybjørn uten armer på den blå senga, en grå fotball i en krok, en bokhylle med noen falmede bøker og en dampmaskin. Alt under et lag grått støv.

Det virket som rommet til en svært ensom gutt.

Mest uhyggelig var likevel en liten svart tavle som hang på veggen. På den sto det skrevet med barnslig skrift:

"Jeg har værte en slem gutt"

Under skriften var en strektegning av en gutt som så mer trist enn slem ut.

Jeg snudde meg tung til sinns og whiskytørst for å gå ut av rommet.

Da stirret jeg rett inn i en spade. Den var løftet opp i luften av en skikkelse som jeg ikke så helt klart i den mørke gangen. Spaden hadde kurs rett mot ansiktet mitt.