Kapittel 4: En detektiv blir stadig forstyrret i sine tomme tanker

Les fra kapittel 1

Albert Einsteins memoarer er interessant lesestoff. De handler for det meste om fysikk og lite om personen Einstein selv. Den geniale fysikeren forklarer dette med at det viktigste med en person som ham er ikke hva han har opplevd, men hva han har tenkt.

Jeg deler ikke Einsteins geni på noen som helst måte, og mitt daglige inntak av whiskey gjennom tjue år har ikke gjort avstanden mellom oss mindre på det punktet, men jeg kjenner godt igjen følelsen av at livet stort sett foregår mellom ørene.

Særlig om kveldene.

Jeg har en liten toroms i Storgata over en jernvarebutikk. Jeg har bare to vinduer, som begge vender ut mot gata og jeg lufter sjeldent på grunn av trafikkstøyen. Heldigvis er vinduene godt isolert, så med dem lukket, er jeg godt skjermet fra verden utenfor.

I går kveld derimot trengte verden seg på mer enn vanlig. Men slik er det gjerne i begynnelsen av en sak.

Den først som ringte var Thorvald Jenssen. Han hadde sett at jeg hadde forsøkt å ringe ham.

”Heisan, gjelder det en ny sak du jobber med, eller er du bare øltørst?” spurte han muntert. At han foreslo en øl kunne bare tyde på at politikammeret ennå ikke hadde satt full fokus på saken min. Jobbet de ennå ut fra teorien om at Guro hadde stukket av?”

”Guro Bruun Hansen,” sa jeg.

”Ja vel,” sa Thorvald. ”Ektemannen antar jeg?”

”Ja, han har hyret meg, ja. Hva tror du? Virker det som en mann som kommer til å betale honoraret mitt presist?”

Thorvald lo.

”Utvilsomt.”

”Hva jobber dere ut fra?” ville jeg vite.

”Det er lite som tyder på noe kriminelt ennå,” sa Thorvald. ”Denne Anthon Bruun har et pottetett alibi for tidspunktet hun forsvant: Var på jobben hele dagen. Flere vitner. Så har vi denne billetten, kjøpt i Oslo, jeg antar at du har hørt om den. Guttungen i billettluka husker ingen ting. I tillegg har vi en dagbok. Mest uvesentligheter om barn og mann og venninner og veving. Men det er enkelte utbrudd som kan tyde på at hun ville bort fra alt. Men det er sikkert bare tomprat. Nei, det er lite vi har å gå på. Hovedteorien er at vi finner henne i Oslofjorden eller inne i Hortensmarka.”

”Selvmord, altså?”

”Sånn det ser ut nå, ja. Men det er sikkert ikke hva mannen hennes har fortalt deg.”

”Han sier at dere jobber ut fra teorien om at hun har stukket av.”

”For ham er nok det mest opplagte også det mest utenkelige. Pårørende vil heller tro at deres nærmeste har rømt eller blitt drept enn at de har begått selvmord.”

”Men selvmord forklarer ikke billettkjøpet.”

”Det gjør saken litt mer intrikat uten tvil, og det er derfor vi fortsatt etterforsker såpass bredt som vi gjør, men det er selvfølgelig fullt mulig at noen hun har lagt igjen håndveska si på bryggekanten eller i et skogholdt, og så har noen funnet den og missbrukt kortet.”

”Og Bruun er helt ute av bildet.”

”I en sak som dette kan man aldri utelukke ektemannen helt, men jeg ser det ikke for meg.”

Vi avsluttet samtalen med å avtale en øl på Paviljongen en time senere.

Jeg hadde ikke før koblet fra, før telefonen ringte igjen. Det var Anthon Bruun som ville ha en oppdatering. I bakgrunnen kunne jeg høre barnegråt, og jeg merket at det gjorde ham stresset.

Jeg fortalte ham så raskt jeg kunne at jeg hadde snakket med flere av de som sto på lista hans, men ingen hadde sagt noe som belyste saken. Det virket som om det fortsatt var mest sannsynlig at Guro hadde forsvunnet av fri vilje, men samtidig kunne ingen se en eneste god grunn til at hun skulle ønske det. Jeg ville så gjerne sagt noe som kunne muntre ham opp, men kom ikke på noe. Før jeg la på avtalte vi å møtes hjemme hos ham dagen etter for å gå gjennom hele saken på nytt.

Så la jeg meg på den brune skinnsofaen min, som står midt i det lille rommet jeg kaller stua. Sofaen, arvet etter min mor, bokhylla og den nye flatskjermen jeg aldri ser på er de eneste møblene i rommet.

Jeg forsøkte å tenke, men det var helt tomt. Av en eller annen grunn – jeg vet ikke om det var sprettrumpa under ponchoen eller øynene – fikk jeg lyst til år ringe Mona Singsaker. Men hun kom meg i forkjøpet.

”Lars,” sa hun i den muntre tonen sin, da jeg svarte. ”Du er ikke mye til detektiv.”

Jeg lo – kanskje litt anstrengt.

”Men så er jeg til gjengjeld en jævel til å blogge,” sa jeg.

”Takk, det har jeg sett,” sa hun, muligens litt indignert. ”Men altså, da du var hos meg glemte du å spørre meg om de mest opplagte ting.”

”Som hva da?”

”Som om jeg hadde grunn til å tro at Guro ønsket å begå selvmord.”

Her hadde vi tydeligvis en pårørende som motsa teorien til Thorvald. Mona hadde ingen problemer verken med å tenke eller tale klart.

”Og har du det?” spurte jeg.

”Nei,” svarte hun.

Hva skulle jeg si til dette?

”Ringer du for å fortelle meg at jeg glemte å stille et vesentlig spørsmål, som likevel ikke hadde tilført saken noe vesentlig?”

”Men forstår du ikke det, det er jo vesentlig. Jeg er nemlig helt sikker på at hun ikke ville begått selvmord.”

Jeg hadde lyst til å fortelle henne at det kan være svært vanskelig å avsløre en selvmordskandidat. Jeg har opplev det selv mange ganger i mitt yrke. Men jeg sa ikke noe.

”Jeg har lyst til å treffe deg igjen,” sa hun. ”I morgen, i huset til Mona, jeg hjelper Anthon med ungene. Stakkars, de er for små til å forstå mye av dette. Kom før jeg skal hente dem i barnhagen. Skal vi si klokka tre.”

Jeg sa at det passet bra for jeg skulle møte Anthon på samme sted noe senere på dagen. Jeg hadde lyst til å si mer til henne. Noe som ikke hadde med saken å gjøre, men jeg rakk det ikke før hun lå på.

Samtalen med Mona hadde likevel gjort meg litt lettere til sinns, og når jeg strakte meg ut på sofaen igjen, var jeg bare glad til at tankene gikk på tomgang. En eller annen gang den neste halvtimen ringte John Smith, tannlegen, og minnet meg på isbadet neste morgen.

Så gikk jeg for å ta en øl med Thovald Jensen.