Kapittel 24: Den virkelige Benjamin Eriksen

Les kapittel 1 først

De siste dagen har jeg ikke helt visst hva jeg skulle mene om Mona Singsaker. Hun har vært feig, en elendig venninne og en håpløs kjæreste. Men jeg fikk meg ikke til å tro at hun hadde forsvunnet frivillig. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg skylte henne å lete og ikke gi opp før jeg fant henne.

Hos politiet har det vært full aktivitet.

Det virker jo nesten naturstridig i dag at en mann kan bosette seg i en liten norsk by, bo her i flere år, riktignok med en del fravær, og så bare forsvinne i løse lufta uten å etterlate seg et eneste spor.

Det er på grensen til det uforklarlige.

Guro og Anthon hadde betalt strømmen for ham, den var inkludert i leien. Sikkert for å skjule det svarte utleieforholdet. Telefon har han ikke hatt, eller så har han mest sannsynlig hatt en gammel mobil med kontantkort. Hvordan han fikk tilgang til nettet vet vi jo alt. Men likevel må han jo ha hatt en eller annen form for tilgang på penger, og en bankforbindelse. Etter alt å dømme har han ikke mottatt trygd eller andre offentlige ytelser. I all fall ikke fra Norge. Politiets hovedteori er faktisk at han i tillegg til å bo i Norge har ett eller annet oppholdssted i et annet land ikke så alt for langt unna, et han kan kjøre til, eller ta toget. Han har neppe tatt fly, det innebærer for mye papirarbeid. Mest sannsynlig har han levd på en formue av noe slag, kanskje arv.

Tore Brodal ble selvsagt spurt ut etter alle kunstens regler. Det samme ble de andre pensjonistene på kurset til Brodal. Disse undersøkelsene gjorde ikke annet en å tegne et blide av Benjamin Eriksen, la meg foreløpig kalle ham det, som en person som i motsetning til de andre kursdeltakerne var svært opptatt av data og fullstendig uintresert i det sosiale.

Han snakket aldri om seg selv, og stilte aldri personlige spørsmål til noen av deltakerne. I pausen satt han for seg selv innerst i biblioteket med et eple og så ut til å være i sine egne tanker, om han ikke diskuterte noe datateknisk med Tore Brodal. Han kom rett før kurset startet. Alltid presis. Og han gikk rett hjem når det var over.

Kripos har også i de siste dagene utarbeidet en gjerningsmannsprofil som i det store og hele samsvarer med dette mønsteret.

Thorvald Jensen min lojale venn i politiet tøyde reglene en smule og lot meg få skumme gjennom en kopi lørdag kveld da vi satt hjemme i leiligheten.

Bejamin Eriksen var en spesialist i anonymitet. Han unngikk prat om han kunne det, og om han måtte prate, så mestret han kunsten å trekke oppmerksomheten bort fra seg selv til det fullkomne. I profilen antok man også at han var en perfeksjonist som hatet uorden. Avisene han samlet på, denne maniske tendensen til å arkivere, ble tolket som et forsøk på å systematisere og skape orden i en verden han opplevde som grunnlegende kaotisk.

Mest interessant i gjerningsmannsprofilen var kanskje teorien om at selve forbrytelsen, som besto i å sage bena av offeret, var så spesiell, så konkret, at det etter alt å døme hadde en eller annen relevans til noe helt konkret i livet, forhistorien til Benjamin Eriksen selv. Hva, det kunne ingen si.

Benjamin Eriksen led etter alt å dømme også av en eller flere psykoser, en form for chizofreni, antagelig, med maniske trekk og etter alt å dømme tvangstanker. Men dette var ikke uten videre åpenbart for folk som ikke kjente ham godt. I følge profilen var det svært lite sannsynlig at noen i det hele tatt gjorde det.

Lørdag kveld tømte Thorvald og jeg også flaska jeg fikk av Anthon Bruun som takk for innsatsen.

Vi gikk også gjennom dagbøkene til Guro sammen den kvelden.

Satt og leste i hver vår bok, jeg i sofaen med bena på bordet, Thorvald i en slags utbrettbar godstol jeg trekker fram fra et skap når jeg har gjester. Vi nippet til whisky og leste i disse bøkene Thorvald hadde hentet tilbake fra Guro, men ikke ennå hadde ført opp som bevis i saken.

Og det var jeg som kom over det. Midt inne i en beskrivelse av en heller vanlig dag hos familien Bruun Hansen hadde Guro beskrevet det som etter alt å dømme kunne være den eneste kjente bruddet med det bildet som til da var tegnet av gjerningsmannen.

Hun hadde visst nok kommet i prat med Benjamin Eriksen på vei inn etter en tur på lekeplassen, og i den samtalen hadde han nevnt at han hadde vært en tur i Anebu i helga og besøkt en eller annen han ikke hadde nevnt ved navn. Guro hadde på sitt enkle vis klart å fange inn det helt spesielle i denne innrømmelsen med ordene:

”Jeg ble egentlig litt oversaket over at han sa noe personlig. Med ham er det alltid bare vær og vind.”

Jeg viste det til Thorvald og vi var begge to ganske sikre på at vi hadde oppdaget noe viktig.

Hele søndagen jobbet politiet med dette sporet, og et lyst hode der fikk ideen om å undersøke med sykehjem og hjemmehjelpen i Anebu om noen der kanskje manglet begge bena. Det gjorde ingen nå lenger. Men på aldershjemmet kunne de fortelle om en gammel dame som døde for noen år siden. Hun hadde faktisk manglet begge føttene og satt i rullestol. Det som virkelig var interessant med henne, var at hun ble pleiet hjemme av sønnen sin helt til hun havnet på sykehjemmet i år 2000. Året etter var det vel hun døde.

Olga Eriksen het hun.

Sønnen het Johan Eriksen. Vi hadde ham. Han hadde bare skiftet ut fornavnet. Mer skulle ikke til for å føre oss bak lyset.

Det tok ikke politiet lang tid å finne huset denne Olga Eriksen hadde etterlatt sin sønn. Det lå øde til langt ute i skogen. Det var naturligvis tomt. Og hadde vært det lenge.

I kveld har jeg derfor sittet alene i leiligheten og sturet. Saken så ut til på nytt å stå i stampe.

Men så for en halvtime siden ringte telefonen. Jeg svarte, og mannen i den andre enden presenterte seg som Johan Eriksen.