Kapittel 14: Teodor Joners forklaring

Les fra kapittel 1

Thorvald Jensen ringte på lørdag kveld, og vekket meg opp fra en uklar drøm der jeg og Mona Singsaker gikk langs en tropisk strand, begge med bare føtter, begge iført poncho.

Om han var irritert på meg, skjulte han det godt. Faktisk virket det som om han var i godt humør.

”Det lille stuntet ditt har satt fart i saken,” sa han og humret. ”Hvordan går det med øyet. Kollegene i Trondheim sa du så ganske mørbanket ut. De beklager at de holdt deg over natta. Men situasjonen var litt uklar. Du må forresten muligens erstatte datamaskinen til Teodor Joner. Han er ennå ikke siktet for noe alvorlig, og han er visst ikke blid på deg.”

”Men dere har fått noe ut av ham?” sa jeg og funderte raskt på om jeg kunne skrive av den erstatningen på skatten.

”En hel del faktisk. Vi vet ikke helt hva vi skal legge i det ennå, men det var nok til fjorten dagers varetekt. Han kommer til Horten i løpet av uka. Da kan vi gå tøffere inn på ham.”

”Hva har han kommet med så langt?” spurte jeg og kjente at jeg våknet litt.

”Vel, først og fremst har han innrømmet at det var han som var inne på bloggen til Guro. Det er i seg selv et straffbart forhold og kanskje hovedgrunnen til at vi får holde ham. Resten av historien hans er nemlig ganske merkelig.”

”Jeg antar at han nekter all forbindelse med Guros forsvinning.”

”Det gjør han.”

”Og hvordan forklarer han det?”

”Jo, det er som sagt der det begynner å bli temmelig underlig. Han har vedkjent seg å stå bak bloggen Bloggslakt Baby!, der han altså gikk til angrep på andre blogger. Det var vel den som førte deg på sporet av ham?”

”Ja, det stemmer.”

”Wordpress har frigitt materialet, altså bloggens arkiv og kontopplysninger. Så det var egentlig ikke vanskelig å knytte ham til denne. Bloggen var som du kanskje vet bare oppe i et par uker, så det etterforskerne der oppe har brukt mest tid på er å finne ut hvorfor han la den ned så raskt.”

”Har han sagt noe om det?” spurte jeg ivrig.

”Ja. Og det han sier er at han gjorde det etter et forslag fra en av sine lesere.”

”Hva mener du? En som truet med å saksøke ham eller noe?”

”Nei, tvert i mot. En som likte det han gjorde. Han fikk en e-post bare noen dager etter at han hadde begynt dette destruktive skriveprosjektet. En ukjent person tok kontakt med ham og rost ham for initiativet. Denne fyren hadde visstnok kjørt hele den harangen om alt søppelet som finnes på nettet og hvordan det var i ferd med å drepe kulturen vår, og så videre, og så videre.”

”Jo, takk. Jeg ser det for meg,” sa jeg og tenkte på boka til denne Keen, og den uendelige rekken med maskinskrivende apakatter, som Jørgen Brekke hadde referert til. Jeg hadde faktisk hatt tid til å bla litt i den på Trondheimsflyet. Fyren virket reflektert nok og hadde en del ganske skremmende poenger, men jeg så også klart hvordan tankene hans fort kunne bli fanatiske om de havnet i feil hoder.

”De to hadde visstnok funnet tonen,” sa Thorvald Jensen tørt.

”Det kan jeg tenke meg, ” svarte jeg om mulig tørrere.

”Og etter en del e-poster frem og tilbake hadde den fremmede kommet med et forslag.”

”Og det var.”

”Han mente at kritikk var vel og bra, men at det egentlig ikke førte til annet enn mer tekst, flere blogger og i siste instans mer dritt på nettet. Det han foreslo var å ta i bruk mer drastiske metoder. Litt skikkelig netterrorisme.”

”Og resultatet er det vi så på Guros blogg? En slags bloggkapring?”

”Ja, nettopp.”

”Men hvordan fikk han tilgang til bloggen?” sa jeg spent.

”Det er her det blir interessant. Den fremmede e-postskribenten gjorde nemmelig en avtale med ham. Om han la ned bloggene sine, også denne litt snillere WebAge, saken, lovet han å skaffe de opplysningen han trengte for å komme seg inn på andre blogger.”

”Ja vel. Så den fremmede er altså det manglende mellomleddet?”

”Alt dette i følge Teodor Joners egen forklaring, selvfølgelig. Og foreløpig har politiet et åpent forhold til sannhetsgehalten i denne, for å si det slik. Men hvis vi antar at det stemmer, så finnes det altså en person ett eller annet sted ute i verden som har skaffet seg private opplysninger fra Guro Bruun Hansen. Skal vi tro Joner skjedde det etter at Guro forsvant. Den siste e-posten han fikk fra den fremmede var uka etter forsvinningen. Den inneholdt bare tilgangsopplysninger til denne ene bloggen, men den fremmede lovet at det kom mer etter at han hadde utført det første oppdraget.”

Vi ble sittende tause en kort stund, med hver vår telefon til øret.

Jeg tenkte: Det Joner fortalte hørtes utvilsomt merkelig ut, men på en måte stemte det nøyaktig med tanker jeg og enkelte av mine lesere her på bloggen alt hadde gjort oss. Det var ikke den virkelige gjerningsmannen som hadde lagt ut innlegget på bloggen til Guro. Han hadde brukt Joner, en litt forvirret ung mann med høye tanker om seg selv. Men hvorfor, det var fortsatt uklart. Kanskje var det hele bare en avledningsmanøver.

”Hva tro du om dette?” sa jeg uten å avsløre mine egen tanker.

”Jeg sytes det virker som om det stemmer litt for godt. Det virker nesten iscenesatt. Jeg tror vi kan få mer ut av Joner.”

”Og disse e-postene. Jeg antar at de er slettet.”

”Mer enn det, er jeg redd. Joner har skiftet ut hele harddisken sin, og brent den gamle. Politiet har funnet de ødelagte restene i bakgården hos ham. Det høres utrolig ut, men teknikerne påstår at det kan være mulig å få ut opplysninger fra den. De jobber med saken. Ikke spør meg hvordan de gjør det.”

”Og hvordan forklarer Joner at han har brent harddisken. I følge ham har han jo ikke drevet med annet enn guttestreker.”

”Han har en forklaring på det også. Sånn han fremstiller det, ante han ikke noe om Guro Bruun Hansen saken da han var inne på bloggen hennes. Han påstår imidlertid at han koplet sakene noe senere, og da fikk han kalde føtter. Var redd for å ha rotet seg opp i noe alvorlig.”

”Det skal være sikkert at han har gjort,” sa jeg. ”Jeg skulle likt å snakket nærmere med ham.”

”Jeg tviler på at han vil treffe deg, men når han kommer til Horten er det i og for seg ikke noe i veien for at du treffer ham i besøkstiden,” sa Thorvald.

”Jeg kan jo ta med blomster,” lo jeg. ”Men den fremmedes e-post-adresse. Joner bør jo huske den.”

”Han påstår at han ikke gjør det. Svarte bare på e-posten uten å se nøye på avsender adressen. Alt han kommer på er at det var en gmailadress. Altså ikke mulig å spore sånn uten videre.”

”Det må være et godt utgangspunkt for neste avhør,” konstaterte jeg.

”Uten tvil,” svarte Thorvald Jensen.

Vi la på etter dette, og jeg ble sittende i tanker. Samme hvor de vandret endte de opp på samme stedet. Det var noe som ikke stemte helt. Det var noe litt for elegant med hele forklaringen til Teodor Joner. Jeg kunne bare ikke si hva det var.

To dype glass whiskey hjalp meg heller ikke videre, og til slutt sovnet jeg på sofaen.

Der ble jeg først vekket av telefonen på søndag morgen, særlig tidlig var det heller ikke.

”Hei, det er Jørgen.” sa det i andre enden. ”Jørgen Brekke, du husker, meg. Paviljongen.”

”Selvfølgelig husker jeg deg.”

”Jeg ringer fra Trondeim. Leste i avisa at de har tatt han fyren jeg tipset deg om. Var det så at du var involvert i det?”

”Jo, det kan du kanskje si.”

”Du skulle tatt deg en tur innom da du var i byen. Jeg er jo tilbake i Trondheim nå, ” sa Jørgen Brekke mest for å være høflig, vil jeg tro. Og jeg hadde lyst til å si at jeg hadde hatt litt andre ting å tenke på enn høffelighetsvisitter, men svarte isteden:

”Det får bli neste gang.”

”Selvfølgelig. Jeg ringer egentlig fordi jeg tenkte å tipse deg om en person du burde snakke med. Egentlig en venn av meg, Tore Brodal. Bor ute på Nykirke. Han kjente Guro i ungdomstiden, og han jobber med data. Driver egent firma. Noe med sikkerhetsløsninger på nettet. En einstøing. Mulig han kan hjelpe deg med en del tekniske spørsmål.”

Jeg noterte navnet. Så sa jeg:

”Du hadde overraskende rett i teorien din.” Jeg hadde lyst til å legge til: Det var nesten som om du ledet meg til ham, men følte at det ikke var riktig tidspunkt å gå for tett inn på Jørgen Brekke. Kanskje senere.

”Det var jo egentlig gjetting. Kvalifisert gjetting kanskje, men ikke mer enn det.”

Vi la på, og jeg gikk ut. I Storgata ringte jeg John Smith og spurte om han var klar for en iskald dukkert. Det var han.

Etter vi hadde badet satt vi som vanlig litt på brygga og kjente på varmen som spredte seg i kroppen som en godartet feber.

Jeg fortalte ham om Jørgen Brekke.

”Brekke fra Trondheim,” sa John Smith og smilte. ”Har truffet ham på en del konferanser. Sitter alltid bakerst og halvsover under foredragene. Men om kveldene under middagen våkner han til liv. Blir litt for full og filosofisk for min smak, men det er alltid befriende med tannleger som ikke bare snakker fag. Med Brekke er det nesten litt mye av det gode. Det virker nesten som om han ikke er interessert i yrket i det hele tatt. En bokens mann.”

”Ja, det inntrykket har jeg også av ham. Men han virker harmløs.”

”Til tannlege å være, mener du?” sa John Smith og lo.