Kapittel 19: Bekreftelse av en mistanke

Les kapittel 1 først

Helga besto av venting, korte rapporter fra Johan Preus, ingen kontakt med Thorvald Jensen, sporadiske forsøk på å samle tankene, et opplysende besøk hos Tore Brodal og et tips fra dere lesere som til slutt snudde saken helt på hodet og førte fram til den katastrofale oppdagelsen i dag morges.

Men la meg ta en ting av gangen. Og tilgi meg om jeg ikke får med alt i ett innlegg.

Jeg spiste fårikål på lørdag. Jeg gjør det om høsten, eller når ting står fast. Etter måltidet ringte jeg Tore Brodal og avtalte et møte dagen etter. Så drakk jeg en slurk whiskey men ikke så mye som man kunne vente ut fra omstendighetene.

På kvelden badet jeg med John Smith. Det begynte å bli skikkelig kaldt i vannet, så kaldt at man med rette kunne begynne å kalle det isbading, i alle fall nesten. Vi orket ikke å snakke lenge i regnværet etterpå. Jeg fortalte at jeg tok det litt rolig med Mona Singsaker om dagen. Tannlegen virket på et sitt underlige vis lettet. Mer ble ikke sagt.

Søndag morgen satte jeg meg i en gammel Lada jeg hadde arvet etter min mor, en som jeg brukte sånn rundt regnet fire ganger i året, og kjørte ut til Nykirke. Det regent da jeg kjørte ut av byen, men ute på landet slapp solen til en kort stund og lagde glitter i de gule høstbladene.

Brodal bodde alene i en stor skakk villa som lå et stykke fra hovedveien. Man nådde den via en kjerrevei som gikk over en nyslått kornåker. Huset lå litt for seg selv, nesten usynlig mellom ildrøde lønnetrær på et slakt høydedrag bak åkeren.

Han må ha sett meg fra vinduet, for han kom ut på trappa og møtte meg.

Til min overraskelse var han en pratsom type. Han viste meg inn og fortalte at han hadde overtatt dette huset etter bestefaren sin. Han hadde tvilt litt da han flyttet ut hit fra byen for seks år siden, for å bli en einstøing på landet, som han sa, men han hadde ikke angret siden.

Brodal var en frilanser i databransjen. Øyensynlig var han så god på akkurat det han gjorde, som hadde noe med logaritmer og innviklet dataprogrammering å gjøre og litt med betaling på nettet å gjøre, at han ble leid inn av større firmaer bare for å gjøre sin lille ting både titt og ofte. Det, sammen med et ukentlig datakurs for pensjonister på biblioteket i Horten, var visstnok det som skulle til for å holde hjulene i gang her ute på landet. Særlig mye penger til oppussing så det imidlertid ikke ut til å bli.

Kjøkkenet til Tore Brodal, der vi satte oss etter en kort omvisning i huset, var urørt av snekkerhånd siden en eller annen gang på femtitallet. Tapetet hadde sikkert vært fargerik den gangen, men nå var den beige, det samme var kjøkkendørene i malt finer. Det eneste her inne som ikke hørte til en annen tid var den flukende nye Macen som sto på kjøkkenbordet og kaffekoppene med reklame for YouTube.

Vi drakk kaffe og fortsatte småpraten en stund til. Tore Brodal var tydeligvis ikke utålmodig etter å få vite hvorfor jeg var kommet, så det var til slutt jeg som måtte ta initiativet.

”Du kjente Guro Bruun Hansen godt fra barndommeren?” sa jeg spørrende.

”Guro, ja. Hun het forresten bare Guro Hansen den gangen. Bruun kommer, som du sikkert vet, fra mannen. Litt uvanlig å ta mannens navn til mellomnavn. Vanligvis gjør man det vel omvendt, gjør man ikke? Uansett er det fryktelig det som har skjedd med henne. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Også sies det at hun kanskje fortsatt er i live. Herre Gud! Jeg vet ikke hva som er verst. Være i live uten bein – eller bare dø.”

Jeg ble sittende og fundere på om denne uttalelsen viste oppriktig empati med Guro eller var mer akademisk og distansert. Jeg klarte ikke å avgjøre det.

”Dere var kjærester, har jeg hørt.”

Tore humret litt, men ikke mer enn alvoret i situasjonen tilsa.

”Det er lenge siden nå, bare en ungdomsforelskelse. Ikke noe mer enn det. Hun traff Anthon lenge etterpå. Det var nok hennes store kjærlighet, i alle fall en stund.”

”Hva mener du med i alle fall en stund?”

”Nei, jeg vet noe ingen andre vet om Guro og Anthon. Og det skyldes ikke at jeg kjenner dem godt. Det gjør jeg ikke. Vi mistet kontakten etter videregående og treffes bare tilfeldig nå og da uten å ha mye å snakke om. Men en dag jeg var i Oslo på et oppdrag og kunden hadde invitert meg med på Grand Hotell for å spise lunch så jeg plutselig Anthon Bruun sitte ved et bord ikke langt unna. Han satt sammen med en annen dame. De spiste napoleonskake. Holdt hverandre i hendene. Lo. Flørtet. Gikk derfra arm i arm. Ingen av dem la merke til meg.”

”Og når var dette?”

”Det kan ha vært et år siden. Kanskje mindre.”

”Og denne damen, gjenkjente du henne?” spurte jeg med en ubehagelig klump i magen.

”Det gjorde jeg. Det var Guros venninne. Hun som flyttet til byen fra Trondheim en gang for lenge siden. Mona Singsaker heter hun vel.”

Egentlig hadde jeg tenkt å stille Tore Brodal en masse datatekniske spørsmål. Hadde trodd han kunne hjulpet Johan Preus og meg å plukke fra hverandre de datatekniske sporene til politiet. Kanskje skulle jeg også spurt ham om hans forbindelse med Jørgen Brekke. Men nå ble det ikke til det. Jeg brukte første og beste påskudd til å takke for meg. Så reiste jeg hjem.

Jeg hadde tenkt å ringe Mona Singsaker med det samme. Men ble bare sittende i sofaen og stirre på telefonene. Denne nølingen kan ha kostet liv.

Det er så mye mer å fortelle, men jeg har så liten tid. I mitt neste blogginnlegg vil dere få vite hvor dum jeg har vært, hvordan jeg har blitt lurt og hvordan min egen somling har gjort alt mye verre.

Det jeg kan si er at dere lesere har hintet om det lenge. Men bare en av dere har vært i nærheten av den virklige sannheten.

Men saken er langt fra over, og når jeg får tid til å skrive igjen nå, det må gudene vite.