Kapittel 23: Saken har forandret seg helt

Les kapittel 1 først

Det merkelige med internett er at det kan få det som er fjernt til å virke nært og samtidig det som er nært til å se ut som om det er uendelig langt borte.

Nå forsto jeg hvor sinnrikt det falske bloggsporet og innbrudet på Guros blogg hadde vært. Det hadde fått meg og politiet til å se for oss en gjerningsmann som befant seg ett eller annet sted ute i verden, mens i virkeligheten hadde Guro hele tiden ligget her nede rett under sin egen leilighet.

Jeg gikk langsomt bort til den livløse kroppen hennes. Jeg kjente på halsen og ble lettet da jeg merket at hun var varm. Enda mer lettet ble jeg da jeg kjente en svak, svak puls.

Ambulansen kom etter tjue lange minutter, da var politiet alt på stedet.

I minuttene før de kom satt jeg med hodet til Guro i hendene og strøk henne over håret. Jeg la merke til et par skrivebøker som lå på gulvet i en krok. Da jeg strakte meg ut og plukket dem opp så jeg at det var Guros dagbøker. Jeg stakk dem under frakken.

Etter at politiet kom var det ikke mer jeg kunne gjøre. De fikk gjøre jobben sin, dessuten trengte jeg noe å styrke meg på, så jeg ruslet hjem.

På vei hjem ringte jeg Thorvald Jensen. Han satt i bilen på vei opp til åstedet. Han takket meg for innsatsen og virket i det store og hele himmelfallen over oppdagelsen. Et lydtett rom rett under leiligheten. Faktisk rett under Guros egent soverom. Hvem kunne forestilt seg noe sånt?

Jeg spurte ham om politiet hadde hørt noe fra Mona Singsaker på morgenkvisten. Men nei, det hadde de ikke.

Smått bekymret avsluttet jeg samtalen med Thorvald Jensen og lette fram nummeret til Mona. Heller ikke denne gangen svarte hun. Jeg bestemte meg derfor for å legge turen innom huset hennes.

Ingen svarte da jeg banket på. Jeg kjente på døra og den sto åpen. Jeg visste at det ikke nødvendigvis betydde at hun var hjemme, heller tvert imot. Hun hadde fortalt meg at hun ofte lot den stå åpen.

"Jeg låser når jeg er hjemme, ikke når jeg er ute," hadde hun sagt. "Jeg er ikke redd for at noen skal stjele noe, dessuten tror jeg de fleste tyver stikker dersom de kjenner at døra er åpen."

Det var sånne utsagn som hadde gjort at jeg falt for henne.

Huset var som jeg fryktet tomt.

I dag er det torsdag. Jeg har vært nødt til å bruke noen dager på å skrive om hendelser som ligger en halv uke bak i tid. Jeg har bevisst ikke sagt så mye om hva som har skjedd i kommentarfeltet eller på facebook. Dette fordi jeg ville at alle skulle få samme informasjon samtidig. Men som dere ser nå, har saken snudd seg fullstendig på hodet.

Gjerningsmannen er avslørt, men ikke funnet. Og det kan vise seg å bli en vanskeligere oppgave enn det man først skulle tro. Personen som bodde under Anthon og Guro leide svart. Betalte kontant hver måned i følge Anthon som nå har sluppet ut av fengselet, men likevel må svare til skattemyndighetene for dette lille lovbruddet. Leieboeren het verken Benjamin Eriksen eller Guttorm Gjessing, og hans virkelige identitet er antagelig knyttet til et helt annet sted i Norge eller i utlandet for den sakens skyld. Anthon kunne fortelle at naboen ofte var bortreist mens han bodde der, gjerne i uker av gangen.

Gjerningsmannen vi har å gjøre med er altså en med flere identiteter, en slu, gammel luring, skjønt hvor gammel vet vi ikke helt. Politiet er nesten helt sikker på at kidnappingen og mishandlingen av Guro Bruun Hansen ikke var hans første forbrytelse. Kanskje er den en i en serie. Det er ikke nødvendigvis gitt at den var planlagt i årevis selv om gjerningsmannen hadde leid hos ekteparet lenge. Sannsynligvis hadde han opprinnelig andre motiver for å ha en dekkleilighet, hvilke er uklare. Politiet har i det hele tatt problemer med å danne seg et klart bilde mannen som gikk under navnet Benjamin Eriksen.

Teodor Joner ble sluppet ut av varetekt på onsdag. Politiet følte seg overbevist om at han bare var en litt verdensfjern student i lett psykisk ubalanse. Han hadde vært et enkelt bytte for den virkelige gjerningsmannen. Mail-utvekslingen, som de etter en del arbeid hadde rekonstruert fra harddisken til Joner, viste seg å være et mesterstykke i manipulasjon. Og Joner hadde gjort akkurat det som skulle til for å villede etterforskningen, nettopp sånn som gjerningsmannen hadde planlagt.

Det som er verre er at Mona er borte. Hun dukket aldri opp hos politiet eller hjemme.

Jeg kan bare se to mulige forklaringer på dette. Enten skammet hun seg sånn over å ha sveket venninnen sin og meg og laget så mye rot i etterforskningen og gruet seg sånn for oppgjøret med politiet at hun har stukket av, eller så har forvinningen hennes mer direkte tilknytning til saken. Hvordan tør jeg knapt tenke på. Men politiets etterforskning kan peke i den retningen. Et vitne, den samme kvinnen som så Guro gå fra huset sitt da hun satte seg i bilen til Mona, har observert Mona Singsaker på vei inn i huset til Guro og Anthon Bruun bare en snau halvtime før jeg kom til åstedet og fant Guro.

Oppi alt dette er de gode nyhetene at Guro Bruun Hansen kommer seg. Ennå skjermes hun, og jeg har ikke snakket med henne. Hun var utmagret og svak da jeg fant henne. Men sårene var forbausende godt stelt med, og hun hadde heller ingen andre skader enn de to amputerte føttene. Med proteser vil hun kunne leve et tilnærmet normalt liv. De psykiske skadene etter fangenskapet er det ikke mulig å si noe om ennå.

Det Guro har fortalt politiet så langt var at hun, etter at Mona hadde gått den dagen, hadde blitt sittende i leiligheten en halv times tid, før hun tok med seg håndveska, nøklene og mobilen for å gå seg en tur. I trappa hadde hun tilfeldigvis støtt på naboen og han hadde invitert henne inn. Sårbar som hun var, hadde hun takket ja. Hun var knapt kommet på innsiden før Benjamin Eriksen slo henne bevisstløs.

Hun kunne også fortelle at hun ikke hadde kommunisert mye med gjerningsmannen. Den første uka hadde han vært opptatt av å få tilgangsopplysningen til bloggen hennes. Ville ikke gi henne noe å spise før hun fortalte det. Etter at hun ga ham det han ville, sa han ikke stort. Kom med mat et par ganger om dagen, det var alt.

Han hadde bedøvet henne med eter da han skar av henne bena.

Situasjonen er derfor den at jeg har utført oppdraget mitt. Anthon Bruun har betalt meg og takket meg for innsatsen. Han ga meg til og med en flaske god og gammel singel malt.

Men dere som har fulgt meg så langt skjønner kanskje at jeg ikke stanser her med så mange uløste spørsmål hengende i lufta:

Hvem er Benjamin Eriksen i virkeligheten? Har han kidnappet Mona Singsaker eller har hun blitt med ham frivillig? Hvorfor saget han bena av Guro Bruun Hansen? Har han gjort noe likende før, et annet sted, under et annet navn? Hva var motivet for denne merkelige forbrytelsen? Og ville han noe mer, stakk han av før han var ferdig med ”verket” sitt, fordi han følte at vi pustet ham i nakken?

Det er svaret på disse spørsmålene politiet letter etter. Og vi har vel ikke tenkt å la dem lete alene. Har vi det da?