Kapittel 26: Mona Singsaker vender tilbake

Les kapittel 1 først

Da jeg kom til meg selv lå jeg i en gammel kassebil, bakbundet og kneblet. Slik skulle livet mitt bli den neste uken.

Johan Eriksen kjørte meg rundt på svingete veier. Noen ganger stanset han og ga meg noe og spise. Da matet han meg med kneblet av uten å fjerne knutene på armene og føttene. Av og til snakket han til meg. Mest om mora si, som han hadde bodd hos og pleid hele livet. Noe sa meg at forholdet ikke hadde vært helt sundt. Jeg ble stivere og sårere i kroppen for hver dag som gikk, og har aldri noen gang lengtet mer etter et glass whisky.

Så en natt stanset han utenfor en blokk. Han kom inn i bakrommet på bilen og løsnet tauet som bandt føttene mine sammen. Så satte han en kniv mot halsen min og kommanderte meg ut av bilen.

"Lager du en lyd så glir kniven inn i strupehodet ditt," sa han og førte meg opp i en leilighet med en innredingsstil jeg straks gjenkjente. Avisene sto i store stabler. Møbler var det sparsomlig med, og et rom var innredet spesielt for meg. Her var det de kjente hvite veggene, det grå gulvbelegget og etter alt og dømme den samme lydisolasjonen som i leiligheten i Horten.

Han slo meg ned med skjeftet på kniven med det samme vi kom inn i dette rommet. Da jeg våknet var føttene mine bundet på nytt, og Eriksen hadde funnet fram utstyret. På gulvet rett foran øynene mine lå en skalpell, en flaske eter, en baufil, en del ruller bandasje, en skrustikke og en tjærebrenner. Jeg ville ikke en gang tenke på hva han skulle med den sistnevnte. Mest skremmende var det dog at han kalte meg mamma og at han lovet at han kom til å ta godt vare på meg. Han kom til å passe på meg bestandig, sa han, og jeg skulle aldri behøve å gå ut av huset igjen.

Jo da, gjerningsmannsprofilen hadde da rett i det: Den godeste Eriksen hadde helt klart sine psykotiske trekk. Ingen tvil.

Eriksen gjorde seg klar. Han rev av en bit av bandasjen og dynket den i Eter. Selv gjorde jeg meg klar til å ta farvel med mine trofaste gangere. Og jeg som stort sett bare drev med to ting drakk whisky og gikk fotturer. Dette lovet ikke bra for helsa mi.

Eriksen nynnet forsiktig på noe som kunne være en voggesang. Han løftet den fuktige eterstinkende bandsjebiten mot ansiktet mitt og skulle til å klemme den godt rund munnen og nesa, da denne fortellingen tok sin til nå mest overraskende vending.

Inn i rommet stormet plutselig Mona Singsaker. Over hodet holdt hun en diger spade. Ja nettopp, kjære leser en spade, det samme våpenet som Jonas Eriksen hadde slått ut meg med. Hun slo og traff en overumplet Eriksen midt i hodet med en dyp bassliknende klang. Han gikk rett i dørken.

Svimmel og ikke rent lite sjokkert ble jeg liggende og se opp på Mona Singsaker.

Hun begynte å forklare seg raskt og litt usammenhengende.

"Etter jeg snakket med deg sist begynte jeg å tenke gjennom saken, og da gikk det opp for meg at det kanskje kunne være denne jævelen som sto bak alt sammen. Han hadde jo tilgang til huset, og jeg har alltid sett på ham som en ubehagelig type. Så jeg bestemte meg for å følge etter ham. Jeg skygget ham hit. Vet du at vi er i Sverige? Grängeberg heter det visst her. Det er ikke så viktig. Jeg så at han hadde denne leiligheten og hadde flaks da jeg oppdaget at leiligheten rett over gata sto ledig. Jeg leide meg inn og ventet. Han forsvant igjen og ble borte i over en uke. Men jeg følte på meg at han kom tilbake. Så i kveld så jeg bilen hans, jeg så at han tok med seg noen inn i leiligheten og regnet med at vedkommede var i fare. Du må tro jeg ble overrasket da jeg så at det var deg.”

Jeg satt stum av undring mens Mona løsnet tauet som bandt armene mine sammen. Jeg hadde ikke hatt det av på en uke og var øm og rød rundt håndleddet.

”Hva skal jeg si?” sa jeg.

”Du trenger ikke å takke meg. Dette var det minste jeg kunne gjøre for å rette opp det jeg har gjort. Mona kommer aldri til å tilgi meg, men kanskje kan du gjøre det en gang.”


”Jo, kanskje, sa jeg og smilte matt,” Selv om jeg visste at tilgivelse ikke var min sterkeste side.

Likevel var jeg lettet. Endelig var denne groteske saken over.

Vi bant Jonas Eriksen på hender og føtter og ringte politiet. Vi kunne trygt overlate til dem å trenge inn i gåten Jonas Eriksen.

Selv kjørte vi hjem i en bil Mona Singsaker hadde leid til en fremtid vi neppe hadde sammen.

Her slutter denne bloggen. Jeg ønsker derfor å takke alle dere som har hjulpet meg med å løse denne vanskelige saken. Nå går jeg tilbake til mine vanlige rutiner, isbading, morgenturer og en sjelden whisky når anledningen byr seg.

Kanskje dukker det opp en ny sak en gang i fremtiden hvor jeg på nytt trenger deres hjelp.

Lars Gude, Horten, 25.10.08