Kapittel 17: På pressekonferanse

Les kapittel 1 først

Noen ganger hater jeg denne bloggen.

Onsdag startet med at jeg våknet ved siden av Mona Singsaker og sluttet med at jeg ble kastet ut fra huset hennes. Det siste kan jeg delvis takke dere lesere for, men mer om dette senere.

Gårsdagen bød også på mye annet, så la meg ta det i rekkefølge.

Jeg overnattet hos Mona Singsaker fra tirsdag til onsdag. Vi drakk whiskey, elsket, og forsøkte å glemme hele saken, men lyktes egentlig bare med det første. Vi hadde for mye å tenke på, barna til Guro og Anthon sov i soverommet ved siden av oss og i bakhodet mitt gnagde et spørsmål jeg hadde fra dere der ute. Bør jeg virkelig stole på Mona Singsaker?

Om morgenen etter at Mona hadde levert ungene i barnehagen spiste vi speilegg og drakk svart kaffe. Vi unngikk å snakke om arrestasjonen. Fremdeles visste vi for lite begge to og torde ikke å spekulere. Jeg spurte Mona om denne Tore Brodal som Jørgen Brekke hadde tipset meg om.

”Hvor godt kjente han Guro?”

”Tore Brodal? Han bor så vidt jeg vet på Nykirke og ingen ser mye til ham. Jeg vet at han og Guro var kjærester en gang i tiden, på ungdomsskolen eller noe sånt. Det var før jeg kom til byen. Jeg har bare truffet ham et par ganger. Sist var ute med Guro. Det var på Julejazzen i fjor, så vidt jeg husker. Vi snakket bare med ham en ti minutters tid om overfladiske ting, sånn som gamle kjente gjør. Du vet jo hvordan det er: Hvordan går det? Hva driver du med nå da? Og bla, bla, bla.”

”Jeg skjønner sa jeg, men hvorfor tror du Jørgen ringte fra Trondheim bare for å be meg snakke med ham.”

”Det vet jeg virkelig ikke. Han virker som en ganske sær type, tilbaketrukket og sjenert. Men han driver vel med noe datagreier. Det var kanskje det Jørgen tenkte på. Har du planer om å snakke med ham? Har du ikke så mye annet å gjøre?” Mona satt så nære meg at hun kunne stryke meg på kinnet, nesten som en omtenksom mor.

”I dag har jeg ikke tid,” sa jeg og tenkte på pressekonferansen jeg snart skulle på. ”Det må bli senere en gang.”

I tillegg til pressekonferansen hadde Anthon Bruuns advokat ringt meg på morgenkvisten og avtalt et møte på kontoret hans klokka fem om ettermiddagen.

Jeg var fornøyd med at Anthon hadde valgt Johan Gregersen Preus, en lokal forsvarsadvokat, fremfor en kjendis fra hovedstaden. Preus kunne sine saker og hadde en større frifinnelsesprosent enn mange av sine mer profilerte kollegaer, det var jeg sikker på.

På grunn av den enorme interessen for saken og pågangen fra tv-team og pressfolk fra hele landet, ja selv dansk og svensk tv var ventet, hadde politiet lagt pressekonferansen til den store salen på det sjømilitære samfunns på Karl Johans vern.

Det passet derfor fint å legge turen innom kontoret på veien ned, der en romslig tilmålt formiddagsdram gjorde kroppen mer foreberedt på å sitte stille et par timer på en stiv stol i tung svettedis.

Det skulle vise seg å være høyst nødvendig. Presskonferansen ble ikke bare lang. Den ble også temmelig meningsløs.

Den fortettede stemningen rett før politiet ønsket velkommen fant liksom aldri noen egentlig utløsning. Og det eneste pressekonferansen virkelig klarte å bringe på det rene var at Anthon Bruun nå offisielt var siktet for å ha forbindelse med sin kones forsvinning.

Jeg merket meg at Thorvald Jensen ikke var til stede og regnet med at han var glad for det. Han var en utmerket etterforsker, men ingen stor tv-personlighet.

Thorvald hadde da heller ikke turnert pressen så elegant som politisjefen i Vestfold, Runa Jolle og de fremmøtte representantene for Kripos.

Det var åpenbart at politiet satt på noe de ikke ville ut med. Det ble derfor en masse tåkeprat om elektroniske funn og funn i tiltaltes bolig uten at noen av de durkdrevne pressfolkene klarte å press ut av politiet hva det var de faktisk hadde funnet.

Etter hvert fikk jeg også det inntrykket at pressen egentlig var såre fornøyd med å endelig ha fått en gjerningsmann de kunne skrive om, og at det i tillegg var ektemannen var selvfølgelig ingen ulempe når artiklene skulle skrives. Nærgående spørsmål rundt bevisene fikk vente.

Det som imidlertid var klart, var at de hadde funnet en eller annen forbindelse mellom Anthon Bruun og Teodor Joner.

Jeg gikk derfor på utsiden og ringte Thorvald Jensen rett etter pressekonferansen. Jeg mente han skylte meg litt informasjon nå etter det stuntet han dro rett før arrestasjonen.

”Hei, Lars er du sint på meg?” sa han og humret.

”Du gjør din jobb, jeg gjør min,” sa jeg. ”Hva har dere funnet på harddisken som du ikke kunne fortelle meg om før?”

”Jeg kan ikke fortelle deg det nå heller,” svarte han. ”Sjefens ordre. Men jeg tipper du får vite det fra Preus. Jeg forsto det sånn at han gjerne ville prate med deg.”

”Jo da, han har alt ringt, treffer ham senere i dag.” Og i det samme jeg sa det fikk jeg faktisk et lite glimt av Johan Preus. Han sto på trappa til det Sjømilitære samfunn med en flokk pressefolk rundt seg. Jeg kunne ikke høre noe av det han sa, men han så trygg ut, langt fra stresset.

Jeg avsluttet samtalen med Thorvald Jensen og gikk tilbake til kontoret over Bromsjordet. Høstbladene virvlet rundt meg og det var yr i lufta.

Det på pressekonferansen som mest av alt hadde vekket nysgjerrigheten min var ikke at politiet sannsynligvis hadde knyttet Anthon til Joner. Det var snarere et begrep som de fremmøtte pressefolkene ikke så ut til å bite seg skikkelig merke i. Faktisk hadde ingen spurt om det. Likevel var det bare et spørsmål som surret rundt i hodet mitt: Hva mente politiet når de snakket om funn i siktedes bolig?

Jeg kunne knapt vente med å møte Johan Gregersen Preus.

Det møtet viste seg å bli svært opplysende. Men det forteller jeg om i neste bloggpost. Der dere også får høre om rabalderet med Mona Singsaker.