Kapittel 11: Nok en tannlege

Les kapittel 1 først

Tirsdag startet med et kaldt bad som klarnet tankene og en spasertur der hodet igjen ble mudrete.

Jeg gikk og tenkte på det som var kjernen i saken. Guro hadde fått saget av seg bena mens hun etter alt å dømme selv var i live. Kanskje levde hun ennå mens vi uten spor og uten fremgang lette etter henne. Et eller annet sted, i en kjeller, en låve eller i et lydtett rom som alt i forveien var forberedt til henne, lå hun kanskje bakbunnet med fantomsmerter i bena, kald og skitten. Og ingen kunne høre henne skrike eller hulke eller trygle om hjelp. Ingen utenom den eneste i verden som nøt å høre henne lide.

Jeg visste at jeg ikke var alene med disse mørke tankene. I det jeg krysset brua over kanalen ved Roklubben, tenkte jeg på hvordan saken hadde påvirket verden rundt meg. Jeg hørte folk snakke om det i butikken, med lav, hviskende stemme, jeg leste om det i Gjengangeren, jeg så det i øynene til folk som passerte meg på gata. Horten hadde det ikke godt.

Selvfølgelig påvirket det Anthon Bruun også, han kanskje mer enn andre, men det slo meg likevel hvor lukket han var. Jeg hadde ikke sett ham gråte, ikke sett ham slå rundt seg og forbanne gjerningsmannen eller politiet eller hele den jævlige verden, sånn man kunne vente. Anthon Bruun bar sorgen et sted bakom øynene hvor ingen kunne se den. Mot meg opptro han hele tiden korrekt, som en dannet offiser bør gjøre.

Det var på tide å bli mer direkte.

Han kom til kontoret mitt presis, tok av seg en frakk jeg selv kunne valgt i den kalde høstlufta, hengte den på den ensomme kroken bak døra og satte seg.

Vi småpratet først. Han fortalte at han hadde vært innom jobben før han kom til meg, men han tvilte på at han kom tilbake dit på noen dager. Jeg sa at jeg forsto ham godt. Det var heller ingen som forventet å se ham på jobben i hans situasjon.

Etter denne omsorgen fulgte jeg opp med å servere han et solid glass singel malt. Så brettet jeg opp armene.

”For å komme videre må jeg stille deg en del spørsmål som du kanskje opplever som litt påtrengende.”

”Som hva da?”

”Litt av hvert. Mye har du sikkert tatt med politiet, men jeg kan muligens se andre ting i det enn de gjør.”

”Så hva vil du spørre om? Om jeg hadde et nært forhold til min kone? Om jeg bedro henne? Om jeg kunne tenke meg å se henne drept?”

”Det siste hadde jeg ikke tenkt å spørre om,” sa jeg og merket meg at jeg hadde truffet helt riktig med tonen i samtalen. ”Mitt utgangspunkt er at Guro lever og at ektemenn svært sjelden kidnapper og torturerer sine koner på den måten som har skjedd her. Jeg hadde imidlertid tenkt å stille begge de to første spørsmålene.”

”Ja vel, jeg forstår. Og jeg kan se at det kan være viktig.”

Anthon hadde tatt seg inn igjen litt for raskt etter min smak. Jeg så ham helst i ubalanse litt til.

”Da vi først møttes sa du at din kone ikke likte å skrive. Likevel startet hun en blogg.”

”Ja, jeg syntes det var litt rart.”

”Men til tross for dette har hun også skrevet dagbok?”

”Ja, altså, den skrev hun jo bare til seg selv. Det jeg mente var vel at hun ikke likte å skrive for et publikum. Det er jo det man gjør på nettet, selv om jeg ikke vet hvem det er som leser alle disse bloggene.”

”Akkurat. Hvor lenge hadde hun skrevet dagbok?”

”Tja, bestandig, vil jeg vel si. Så lenge jeg har kjent henne.”

”Og likevel har du bare gitt en dagbok videre til politiet? Jeg mener hun må jo ha hatt en god del bøker etter hvert?”

”Jo, sant nok, men jeg kunne ikke finne dem. Det virker ikke som om politiet har vurdert dagbøkene som så veldig viktige heller.”

”Du kunne ikke finne dem?”

”Ja, jeg vet egentlig ikke hvor Guro gjorde av dem. Vi har hver vår skuff i skrivebordet på soverommet, og jeg har alltid trodd hun hadde dem der, men når jeg lette etter dem... altså etter at hun forsvant... da fant jeg dem ikke.”

”Om Guro ikke hadde dem i skuffen på soverommet, hvor kan hun ha hatt dem da?”

”De kan jo ha vært i en av bodene i kjelleren, antar jeg.”

”Og der har du sett etter dem?”

”Ja, og som sagt, de er borte?”

”Syntes du ikke dette er litt påfallende?”

”Jo, i og for seg. Men hun kan jo ha kastet dem. Jeg tror egentlig ikke hun skrev for annet en tidtrøyte.”

Jeg merket at jeg ikke kom lenger med dette. Så selv om jeg følte på meg at det var viktig på en eller annen måte la jeg om kursen.

”Mona Singsaker,” sa jeg og nippet til glasset. ”Hvordan vil du beskrive forholdet ditt til henne?”

”Det er godt. Hun har vært en enorm støtte for meg i de siste dagene.”

Ante jeg en rykning i ansiktet til Anthon når han svarte? Blunket han litt for lenge med øyenlokkene?

”Vil du beskrive henne mest som Guros venninne eller er hun like mye din?

Der var blunkingen igjen. Han var nervøs.

”Hvor vil du med disse spørsmålene?” spurte han.

Jeg svarte ham som sant var:

”Jeg vil komme deg litt under huden.”

”Du vet at det er meg du jobber for?”

”Nettopp derfor. Vi må være ærlige med hverandre.”

”Det er ingenting mellom Mona og meg. Jeg tenker ikke på andre en Guro nå om dagen. Og det antar jeg at du forstår.”

”Og slik har det alltid vært?”

”Alle forhold har sine oppturer og nedturer,” svarte Anthon mutt.

Nå var han synlig irritert og jeg visste ikke hvor mye lenger jeg kunne strekke strikken før jeg måtte møte på arbeidskontoret dagen etter. Så jeg bestemte meg for å ta fatt i en annen tråd.

”Vet du om noen i Guros vennekrets som på en eller annen måte hadde noe utestående med henne.”

”Nei, det vet jeg ikke. Ærlig talt, Lars, man skjærer da heller ikke av bena på folk man har noe utestående med.”

”Det vet jeg. Men vi vet ikke helt hvem vi leter etter her og vi vet ikke helt hvor vi skal lete. Det er ikke sikkert at han som står bak denne fryktelige handlingen er den eneste vi ønsker å snakke med heller.”

”Mener du at det kan være flere gjerningsmenn?”

”Ikke nødvendigvis men, kanskje. Det jeg vet av er faring er at saker som dette ofte må nøstes opp. Man snakker med noen her som fører deg videre til den neste, og slik holder man på til plutselig ett eller annet faller på plass. Det vi ikke kan se bort fra er at gjerningsmannen kjenner eller har kjent Guro. Om Guro er hans første offer og dette ikke er en serieforbryter, noe vi må anta, er det faktisk sannsynlig at han i det minste har snakket med Guro fra før.”

”Jeg antar at du har snakket med de på den lista jeg ga deg.”

”De fleste.”

”Det eneste jeg kan si er at du får snakke med de som står igjen,” sa Anthon og nettopp da ringte telefonen hans. Av tonen i stemmen hans forsto jeg at han snakket med politiet. Jeg forsto også at det var dårlige nyheter.

”De har bekreftet at føttene var Guros,” sa han kort. Så reiste han seg og hentet frakken.

”Jeg vet ikke om jeg burde gjøre det, men jeg holder deg på saken,” sa han i det han tok på seg frakken. ”Jeg håper du vil jobbe for meg og ikke mot meg.”

Jeg nikket bare og tok en langsom slurk av whiskeyen.

”Og en ting til,” sa Anthon i det han skulle lukke døra bak seg. ”De har sporet ip-adressen til den drittsekken som skrev på bloggen til Guro. Den hører til en datasal på universitetet i Trondheim. Politiet er der nå for å gjøre undersøkelser.”

”Det kan føre til noe,” sa jeg og forsøkte å smile.

Anthon forsøkte å smile tilbake, men fikk det ikke bedre til enn meg.

Etter at han hadde gått tok jeg fram lista jeg hadde fått av Anthon. Der hadde jeg krysset av alle jeg hadde snakket med så langt og alle virket som døde spor. De fire jeg ikke hadde snakket med bodde ikke i byen. Jeg ringte Mona Singsaker og ga henne navnene på de fire. Hvem burde jeg snakke med av disse? Spurte jeg henne rett fram.

Hun svarte kontant:

”Jørgen Brekke.”

”Jørgen Brekke fra Trondheim,” sa jeg og først da ble jeg oppmerksom på sammentreffet.

”Han jobber vel ikke eller studerer på universitetet, gjør han vel?”

”Nei, hvorfor spør du om det?”

”Nei, det var bare en tanke, noe Anthon fortalte. Glem det.”

”Han er tannlege,” sa Mona Singsaker.

”Å, det var som faen,” Sa jeg. ”Hvorfor burde jeg snakke med en tannlege?” Jeg syntes egentlig at jeg hadde nok tannleger i livet mitt.

”Nei, jeg er helt sikker på at han ikke har noe med denne saken å gjøre. Men han blogger og du har jo sagt at denne saken kan ha noe med nettet å gjøre. Jørgen har vært mye på nett. Han kan sikkert hjelpe deg. Men jeg advarer deg. Han er en underlig skrue. Lever litt i sin egen verden. Jobber som tannlege, men tenker mest på litteratur og dype spørsmål. Du kan jo lese bloggen hans. Slaraffenland heter den visst. Foresteten kommer han til Horten i helga, så du trenger ikke å reise langt for å prate med ham.”

”Så han er fra Horten?”

”Kommer herfra og har en søster her fremdeles. Det pussige med Jørgen er at han har skyld i at jeg kjenner Guro. De to kjente hverandre fra skoletida. Senere flyttet han til Trondheim der han ble tannlegen til mine foreldre og etter hvert en god venn av min far. Det var Jørgen som introduserte meg for Guro.”

”Denne fyren må jeg snakke med,” sa jeg.

Mona ga meg nummeret hans, men advarte meg om at han nesten var umulig å få tak i på mobilen.

Først på torsdag fikk jeg tak i ham. Han ringte meg tilbake fra et helt annet nummer enn hans eget etter at jeg hadde lagt igjen et drøss med meldinger på nummeret hans. Vi avtalte å treffes i helga.

De kommende dagene skjedde det lite. Politiet kom stadig nærmere mannen som hadde vært på datarommet på universitetet i Trondheim. Han hadde etter alt å dømme kommet seg inn til maskinene uten å bruke adgangskort, hadde lurt seg inn i det noen andre gikk ut, og hadde brukt en maskin der en uforsiktig student hadde glemt å logge av, men det skulle fantes vitner, så de hadde en god beskrivelse av ham. Jeg var lettet over at han ikke hørtes ut som en tannlege i rundt førti.