Kapittel 10: Bevegelser opp og ned trappegangen

Les fra kapittel 1

I tretiden på mandag gikk jeg fra kontoret mot leiligheten til Anthon Bruun. Jeg visste at han hadde tatt seg en tur på jobben den dagen for å gjøre unna en del nødvendige ting og for å få tankene over på noe annet. Jeg kom likevel tidlig i håp om at Mona Singsaker kunne være i leiligheten.

Da jeg kom hang det en lapp på døra til Anthon om at hun hadde gått til barnehagen for å hente ungene.

Døra var likevel åpen.

Min første tanke var at det var polititeknikere i leiligheten, men ingen svarte da jeg åpnet døra forsiktig og ropte ”hallo”.

Den mest nærliggende forklaringen på at døra sto åpen så altså ut til å være at Mona hadde glemt å låse den, noe som egentlig overrasket meg. Mona virket som den typen som kunne være uendelig skjødesløs med sine egen ting, men hun hadde vist rørende omsorg for Anthon og ungene etter at Guro ble borte, og jeg visste at en åpen dør til en tom leilighet ikke var noe Anthon Bruun hadde blitt særlig begeistret for.

Jeg satte meg på kjøkkenet, mens jeg tygde på et eple jeg fant på kjøkkenbenken. Utenfor kjøkkenvinduet så jeg epletreet de kom fra, og jeg forsto at det var Mona Singsaker som hadde plukket dem. Det ga dem liksom en egen smak og tanken mine begynte å vandre til mer behagelige steder, da jeg plutselig hørte bevegelser ute i gangen. Små raske fottrinn, et smell med døra og så noen byks nedover trappen i oppgangen utenfor.

Noen hadde vært inne i leiligheten da jeg kom.

Uten å legge fra meg eplet reiste jeg meg fra kjøkkenbordet og løp etter. Det var tomt i oppgangen, så jeg satte kursen ut av huset. Det lå en lekeplass rett utenfor med busker og trær, men jeg antok at den ubudne gjesten ikke var kald nok til å gjemme seg der. Altså måtte han ha løpt nedover gata.

Jeg valgte veien mot byen.

Jeg løp det jeg var god for, men må innrømme at når det kommer til løping, er ikke det mye. Ikke at jeg er i dårlig form. Jeg kan gå i timesvis uten å bli trøtt, og jeg sluttet å røyke da ikke-røkerenes hysteri nådde et klimaks ved århundeskiftet, men motoren min tåler bare ikke høye turtall.

Alt før jeg nådde ut i Grønnligata begynte halsen å snøre seg sammen. Jeg stanset og ble stående og banne lavt.

Noen hadde vært inne i leiligheten samtidig med meg, noen som ikke ønsket å bli sett der inne og som derfor smatt ut mens jeg var på kjøkkenet. Det var så amatørmessig av meg å ikke sjekke leiligheten grundigere når døra sto åpen. Jeg spyttet en dose slim på asfalten og gikk tilbake mot huset. Uten særlig håp kikket jeg inn i alle hagene jeg passerte på veien tilbake. Det var hundrevis av steder å gjemme seg bort i dette strøket, særlig nå før folk kom hjem fra jobben.

I trappa opp til leiligheten til Anthon la jeg merke til en skygge som beveget seg på innsiden av kikkerhullet hos naboen under, og det slo meg at det sikkert var vitnet fra den dagen Guro forsvant, mannen som hadde hørt henne i trappa, som sto der inne og tilfredstilte sin nysgjerrighet.

Kikerhullkikkere finnes det over alt. De hører til en privatdetektivs beste venner. Og her hadde jeg muligheten til å skaffe en rykende fersk vitneobservasjon før jeg en gang hadde fortalt politiet om mannen som var inne i leiligheten.

På dørskiltet sto det Benjamin Eriksen.

Jeg ringte på og selv om jeg visste at den godeste herr Evensen, sto der rett innefor, og han burde visst at jeg visste det, spilte han som seg hør og bør kikkehullkikkernes sedvanlige spill og ventet tilstrekkelig lenge med å åpne døra til at jeg ble utålmodig.

”Goddag,” sa han med en høflighet som var en generasjon eldre enn min. ”Hva kan jeg hjelpe deg med?”

Han hadde langt, grått hår, og selv om det var tynt og han var gammel, dekket det hele hodet. Under den gamle rød- og grønnrutete røykejakka hadde han på seg en åpen, lysegrønn skjorte og røde bukseseler. Han luktet pipetobakk og hadde dype, vakre rynkene i ansiktet, vorte på nesa, sørgmodige øynen og en bart som lignet Einsteins.

”Jeg jobber for naboen din over oss,” sa jeg.

”Så du er ikke fra politiet?”

”Nei, det er Anthon som har hyret meg inn. Jeg er privatdetektiv.”

”Ja vel, si meg har privatdetektiver for vanen å fly sånn i trappene?”

”Bare når vi får los,” svarte jeg og studerte ham grundig for å se om han tok poenget. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt problemer med å lese folk som er eldre enn meg. Så de grågrønne øynene hans sa meg ingen ting.

”Har du sett eller hørt noen andre enn meg her i gangen i dag?” spurte jeg.

”Det har vært voldsomt til trafikk den siste timen sa han. Hun der venninna til Bruun har vært her, kommet og gått. Etter hun gikk, er det flere andre som har gått opp og ned trappene, men jeg har ikke stått og kikket i døra hele tiden. Jeg antar utfra pusten din at du har stått for en del av trafikken selv?”

”Jo, men du har ikke sett andre en meg?”

”Nei, deg og herr Bruuns venninne. Det er det hele.”

Faen, tenkte jeg. Der røyk den muligheten. Mannen som kom til leiligheten hadde vært uforsiktig, men det kunne se ut som om han hadde hatt flaks også.

”Den dagen Guro forsvant,” sa jeg. ”Du har sagt til politiet at du hørte henne i trappa rundt klokka tolv, stemmer det?”

”Ja det stemmer.”

”Og du er sikker på at det er henne du hørte?”

”Jeg er en gammel mann, og hører ikke så godt som jeg gjorde før. Jeg kan ikke skille et fotrinn fra et annet. Det kan naturligvis ha vært noen andre.”

”Men hørte du denne personen gå ut eller hørte du kanskje at vedkommende kom inn for så å forlate leiligheten igjen.”

”Dette har politiet alt spurt meg om,” sa han kort. Han begynte å miste interessen for meg og ønsket å lukke seg inn i leiligheten sin igjen.

”Hva svarte du?” spurte jeg.

”Jeg svarte at jeg ikke kan si det sikkert. At jeg hører mye men følger ikke alltid like godt med.”

”Nettopp,” sa jeg, og for å ikke miste ham skjøt jeg inn så raskt og overraskende som jeg kunne:

”Hvordan er ditt forhold til naboene over?”

”Vel, jeg leier hos dem. Som du sikkert vet eier de denne gården, men jeg går ikke mye ut. Når vi treffes i gangen hilser vi på hverandre. Ellers vet jeg lite om dem.”

”Har du bodd her lenge?”

”I snart to år?”

Jeg småpratet nå. Hadde ingen klar plan for hva jeg skulle si, men hadde en følelse av at det var noe mer jeg burde spurt om som jeg bare ikke kom på. Derfor holdt jeg samtalen levende.

”Liker du deg her?”

”Leiligheten er enkel, den ligger i første etasje. I min alder begynner du så smått å tenke på at bena en dag kan svikte.”

”Jeg antar at du bodde i et større hus før, da?”

”Ja, det gjorde jeg.”

Nå var det tydelig at jeg ikke klarte å holde på ham lenger, og det jeg kanskje burde spurt ham om, men ikke klarte å formulere, måtte vente. Jeg takket ham for opplysningene. Han lukket døra bak seg og vred om låsen med et lettelsens klikk.

Av alt han hadde fortalt meg var det bare en ting som virkelig hadde gjort inntrykk. Han hadde kalt Mona Singsaker herr Bruuns venninne, og ikke Guro Bruun Hansens venninne. Selv om han ikke kjente paret over særlig godt slo det meg som litt pussig.

Fem minutter etter at jeg hadde satt meg på kjøkkenet igjen og på nytt spiste på eplet som jeg hadde holdt i hånda hele tiden siden jeg løp herfra, kom Mona Singsaker tilbake med barna. Hun var kledd i bergunderrøde tettsitende bukser og blomstret skjorte, som for alt jeg visste kunne være siste mote.

Mona virket glad for å se meg.

Først etter at hun hadde gitt ungene mat og sendt dem på rommet for å leke, spurte jeg henne:

”Kan du huske om du låste døra da du gikk for å hente ungene i barnehagen?”

”Selvfølgelig. Anthon ville ikke likt at døra sto åpen her. Tviler på at politiet ville likt det heller. Men det stemmer, den var jo åpen da jeg kom tilbake. Jeg tenkte siden du var her... Men du har jo ikke nøkkel, har du det?”

”Nei, det er poenget. Døra sto åpen da jeg kom.”

”Så, tror du noen har åpnet den? Nei, jeg må ha glemt å låse. Denne saken. Jeg er helt utenpå meg selv mange ganger.”

Jeg hadde lyst til å la det være med det. Ønsket ikke å si noe om det som hadde skjedd. Ville la Mona få tro at det bare var hun som hadde glemt å låse.”

”Det var noen her inne da jeg kom. Noen som stakk uten at jeg rakk å se hvem det var,” sa jeg.

”Hva er det du sier?”

”Noen har vært her inne.”

”Tror du det er mord... Jeg mener, mannen som har tatt... Jeg vet ikke hva jeg mener. Hvem tror du det kan ha vært?”

”Jeg tror det kan ha vært en vi veldig gjerne skulle pratet litt med,” sa jeg.

”Jeg skjønner ikke hvorfor alt dette må skje,” sa Mona, og pustet tung. Hun kom bort til der jeg sto, lent mot kjøkkenbenken. Så tok hun epleskrotten ut av hendene mine, lente seg mot meg og hvilte hodet på min høyre skulder.

”Vi skulle truffet hverandre på en strand i Mexico,” sukket hun. ”Ikke oppi denne dritten.”

Jeg la armene rundt henne, Anthon Bruuns venninne, og klemte henne inntil meg.

En halv time senere kom Anthon Bruun. Egentlig hadde jeg kommet for å prate med ham. Men nå forsto jeg at det vi måtte prate om, måtte vi ta alene når Mona ikke var der. Jeg hadde oppelevd dette flere ganger før. Det var en del av yrket de fleste i andre profesjoner slipper. Og jeg kunne ikke si at jeg likte det, men det var kommet til det tidspunktet hvor jeg ikke lenger kunne snakke kunden etter munnen.

Men for denne gang ble jeg bare værende lenge nok til å fortelle Anthon om mannen i leiligheten, berolige ham så godt jeg kunne og avtalte et møte på kontoret dagen etter, for å gå gjennom et par småting, som jeg sa.

Så ruslet jeg hjem.

Hva som skjedde på tirsdag da jeg snakket med Anthon og hvilken nye opplysninger politiet kom med på samme dag, får vente til neste blogginnlegg. Dere som ikke klarer å vente får stille spørsmål i kommentarfeltet. Eller treffe meg på facebook.

En detektivs tid er knapp.