Kapittel 12: Tilbakeblikk fra et hotellrom i Trondheim

Les fra kapittel 1

Jeg skriver dette fra et trangt hotellrom på Prinsen hotell i Trondheim. Jeg har ennå ikke dusjet etter flyturen, og whiskeyen i minibaren er av dårligste sort. Burde jeg i det hele tatt vært her? Faktisk begynner jeg å bli mer og mer sikker på at det beste hadde vært å overlatt Teodor Joner til politiet. Men nå har jeg gjort ham til min sak. Jeg får vel stå løpet ut.

Slik startet det.

På lørdag traff jeg Guro og Monas venn, denne Jørgen Brekke. Jeg hadde avtalt å møte ham om ettermiddagen, i den stille tiden etter lørdagshandelen og før kveldens feststemte skare kom ut.

På den korte turen bort til glasshuset tenkte jeg på den siste utviklingen i saken, eller mer riktig mangelen på utvikling. Hackersporet fra NTNU i Trondheim hadde ikke ført noen steder.

Hackeren hadde brukt en datasal på Dragvoll i en stille tid på døgnet, og hadde vært nøye med å ikke etterlate spor. En storstilt rundspørring blant studenter, ansatte, bussjåfører og andre tilfeldige forbipasserende hadde ikke fått fram noe mer enn det første singnalementet, som jo var ganske omtrentlig. Personen som hadde vært inne på Guros blogg var etter alt å dømme en mann mellom tjue og tretti år. Noe mer presist kunne vi ikke si om ham.

Jørgen Brekke var kortvokst og lutrygget på en litt distre måte. Han hadde stort uregjerlig hår og et skjegg som hadde grodd siden forrige arbeidsdag, som visstnok var for et par uker siden. Han lignet overhode ikke på en tannlege.

Jeg møtte ham på Paviljong der han alt satt med en halvliter og en avslappet holdning, noe som sikkert skyltes at han hadde vært fjorten dager på ferie med familien i Hellas, og nå var ute på egenhånd for første gang siden hele flokken, ja, de var visstnok en stor flokk, kom til bake til Norge. Likevel så han sliten ut, noe som kunne tyde på søvnløshet. Ikke rart. Han visste vel alt om Guro nå.

Jørgen Brekke reiste seg og presenterte seg med et håndtrykk som var overraskende solid.

”Resten av familien er hos søstra mi. Hyggelig at du ringte,” sa han og fortsatte: ”Selv om det ikke er i en særlig hyggelig anledning. Jeg fikk ikke vite om saken før jeg fikk en melding fra Mona, og så ringte du. Vi er i sjokk alle sammen. Har snakket lenge med Mona om det. Hun er helt ute av seg stakkars. Er dere virkelig helt sikre på at føttene er Guro sine?”

”Dessverre er vi det nå.”

Jørgen Brekke slo blikket ned. Ingen av oss sa noe på en stund. På bloggen til denne filosofiske tannlegen hadde jeg lest at han var en mann som visst nok kunne formulere seg skriftlig, også når han var på ferie, men det betydde ikke at han var noe særlig god til å snakke om følelser. Men på den annen side. Hva skulle han si?

”Jeg vet ikke helt hva jeg kan hjelpe deg med, men jeg skal gjøre så godt jeg kan,” sa han omsider.

På forhånd hadde jeg tatt med meg noen utskrifter fra internett. Jeg ga ham en jeg hadde gjort av det uvedkommende innlegget på bloggen til Guro. Mens han leste det, gikk jeg og kjøpte en øl og noen peanøtter.

”Vet du hvor det kommer fra?” spurte jeg da jeg kom tilbake og satte meg.

”Jeg tror det. Mona fortalte meg om en eller annen fyr som hadde skrevet noe sånt på bloggen til Guro. Jeg må innrømme at jeg ikke har vært inne og sett. Jeg har ikke klart å ta dette inn over meg ennå.”

”Du har rett. Dette er innlegget fra bloggen til Guro. Hva mener du om det?”

”Du mener, tror jeg det er skrevet av denne jævelen som har tatt Guro?”

Jeg var avhengig av at han tenkte klart. Da var han mer til hjelp for meg. Så jeg sa:

”La oss holde det ute av saken foreløpig. Hva slags inntrykk får du av forfatteren.”

”Nei, jeg vet ikke. Jeg får egentlig inntrykk av en som vil vise seg litt frem. Selve teksten virker som litt oppgulp av ting han har lest seg til. Jeg får ikke følelsen av at saken i seg selv betyr så veldig mye for ham. Jeg har lest lekser som dette før.”

Jørgen Brekke tok en slurk av halvliteren og lente seg tilbake i stolen.

”Faktisk minner det meg misstenkelig om en bok jeg nettopp leste.”

”Og hva heter denne boka?”

”Den er skrevet av en amerikaner, en Silicon Valley avhopper, Andrew Keen, som går hardt ut mot alt grumset på nettet og det han kaller amatørenes kultus. Det er vel tittelen på boka så vidt jeg husker: The Cult of the Amateur. Keen bruker nettopp Huxleys bilde av de uendelige apekattene i boka si.”

”Så du mener at dette kan være en slags intellektuell lek,” sa jeg og pekte på utskriften som lå på bordet mellom oss.

”Intellektuelle leker ender sjelden med at føtter blir saget av,” sa Jørgen Brekke i en lakonisk og resignert tone.

”Sant nok,” sa jeg, selv om jeg kunne komme på enkelte eksempler som lå skremmende nære. ”Men la oss ennå en stund anta at det ikke er en direkte sammenheng mellom de to hendelsene.”

”Da vil jeg si at dette kan være skrevet av en halvintellektuell mann i tjueåra som kanskje ikke har gjort seg bemerket med sine skriverier før.”

”Men som likevel har skrevet?”

”Dette er nok ikke det første han skriver, nei. Muligens er han en refusert forfatter eller frilanser av noe slag. Mest sannsynlig blogger han.”

”Så det du sier er at sjansene for at denne mannen, hvis vi nå antar at det er en mann, finnes flere steder på nettet er stor.”

”Ja, det vil jeg tro.”

”Det er nettopp slik jeg også har tenkt, og det er egentlig hovedgrunnen til at jeg ville snakke med deg. Guro har fortalt at du leser mye på nettet. Er det riktig?”

”Ja, i de siste årene har jeg gjort det. Jeg har ikke full oversikt kanskje, men jeg har en ganske god følelse med hva som foregår i den norske bloggsfæren.”

”Så da har du kanskje en følelse av hvor dette kan komme fra?”

”Kanskje. Det er jo noe litt selvmotsigende med en blogger som går så hardt ut mot blogging. Men det er ikke ukjent. Om jeg skulle si noe, minner det meg litt i skrivestil om en blogg som fikk et svært kortvarig liv, uten at jeg vet hvorfor. Bloggslakt Baby! het den, vel. Konseptet gikk ut på å skrive råtne anmeldelser av andre blogger. Men der innlegget fra bloggen til Guro er selvhøytidlig, var Bloggslakt Baby! mer humoristisk. Den ukjente skribenten på der kalte seg vel nokså pompøst for Rettari. Det er norrønt, har jeg forstått, og betyr dommer.” Jørgen humret ironisk, før han la til. ”Det er ikke egentlig noen stor sammenheng her. Det er bare en følelse jeg har.”

”Det kan være viktig,” sa jeg og noterte ned navnet på bloggen nederst på utskriften fra Guros blogg. Jeg visste av erfaring hva fornemmelser kunne bety.

”Denne bloggen ble nedlagt sier du. Betyr det at den er slettet fra nettet?”

”Ikke egentlig. Den er fjernet fra nettet, men dette var vel en wordpressblogg, og Wordpress sletter ikke blogger selv om brukeren gjør det. Den er lagret hos dem, sammen med mange andre opplysninger om den som opprettet bloggen. I en kriminalsak som dette kan det være mulig å få tilgang til denne informasjonen, vil jeg tro.”

”Jo, men sammenhengen mellom denne bloggen og saken til Guro er bare basert på en fornemmelse. Det er ikke sikkert det holder for en rettskjennelse.”

”Det har du sikkert rett i. Og Wordpress er kjent for å verne om sine brukeres anonymitet. Men jeg kan kanskje hjelpe deg likevel.”

”På hvilken måte.”

”Jeg tror jeg vet hvem som eide denne bloggen.”

”Og det sier du først nå?”

”Jeg er jo ikke helt sikker, men ganske. Bloggen min var nemlig en av dem som ble slaktet på Bloggslakt, Baby! Ikke at jeg tok meg nær av det. Så det nesten som en ære, siden bloggen min var ganske nystartet da. Men det var en viss nysgjerrighet i bloggmiljøet rundt hvem som sto bak denne slakterbloggen. Derfor gjorde jeg, som en del andre noen undersøkelser. Jeg sjekket IP-adressen til alle som var innom bloggen min i tiden før bloggen min ble slaktet. Det var ikke så veldig mange. Bloggen var som sagt ganske fersk. Så fulgte jeg med for å se om noen av de samme kom tilbake senere. Det var en som skilte seg ut. Han klikket seg stadig inn på bloggen min fra en annen blogg der det var lenket til min. Denne bloggen var en litt springende blogg om det ene og det andre, filosofi, new age, sciensefiction og slikt. WebAge tror jeg den het. Uansett fikk jeg en liten misstanke at mannen bak WebAge var den samme som mannen bak Bloggslakt, Baby! Ikke spør meg hvorfor. De to Bloggene var veldig ulike. WebAge var litt famlende og søkende med et og annet godt poeng. Nok så smiskete var den vel også, med gode og dårlige referanser og lenker til alle de store bloggene og nettaviser.”

”En litt usikker blogger som ønskert å bli sett, med andre ord,” sa jeg og syntes nesten det hørtes søtt ut.

”Ja noe sånt. Som sagt var det bare en misstanke. Men siden denne bloggen ikke var anonym og ble skrevet under fullt navn, noterte jeg meg navnet på eieren i påvente av at vedkommende snart skulle bli avslørt som Rettari. Men så ble jo Bloggslakt, Baby! lagt ned like brått som den kom. Og det var da jeg ble nesten helt sikker på at jeg hadde gjettet riktig.”

”Hvorfor det?”

”Fordi samme dag ble også WebAge fjernet fra nettet.”

”Det kan virkelig være at du er inne på noe her. Men ennå har vi ikke nok til å gå til politiet med. Kanskje hvis du ga meg navnet på denne Rettari, så kunne jeg undersøke litt selv.”

”Han heter Teodor Joner,” sa Jørgen Brekke.

”Teodor Joner?” gjentok jeg. ”Og du er sikker på at det ikke er et fiktivt navn?”

”Det kan jo nesten høres ut som et,” lo Jørgen. ”Men nei, jeg er sikker på at fyren sto fram som seg selv på WebAge. Det var et ærlig forsøk på å bli lagt merke til som skribent. Famlende men ærlig. Jeg har adressen hans også. Og mobil hvis du trenger det.”

”Og denne adressen skulle ikke tilfeldigvis ligge i Trondheim?” spurte jeg ivrig.

”Jo visst. På Møllenberg, sikkert en hybel.”

”Skriv opp alt sammen,” sa jeg, skjøv utskriften mot ham og gav ham en penn. Mens han slo opp i boka si og skrev, tømte jeg halvliteren og bestilte en ny.

”Men det er jo en ting som skurre veldig her,” sa Jørgen Brekke etter at jeg hadde satt meg igjen, og han hadde lagt penne fra seg.

”Og det er?”

”Den som har skrevet på bloggen til Guro må hatt tilgang til blogger-kontoen hennes.”

”Det hadde han.”

”Jeg har ikke så god greie på den tekniske siden av saken, og noe hacker har jeg aldri vært. Men det mest nærliggende er jo å tro at han kom seg inn ved å bruke Guros passord og brukernavn.”

”Det er hva han gjorde, ja, ikke noe hokus pokus der, i følge politiets teknikere.”

”Altså må han ha fått tak i det fra et sted. Og Teodor Joner oppholder seg i Trondheim. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste Guro kjenner derfra.”

”Det er utvilsomt en missing link her, ja,” sa jeg og lot det henge litt i lufta, før jag la til: ”Men han behøver ikke å ha fått disse opplysningene direkte fra Guro.”

”Det har du rett i. Jeg ser bare ikke for meg at Guro er uforsiktig med passordet sitt i noen sammenheng. Så om han har fått det fra noen, er det fortsatt en gåte hvordan det har kommet ut.”

”Jeg jobber med saken fra to sider,” sa jeg. ”Selv om denne saken har forgreninger ut på nettet, er det også mye som tyder på en lokal tilknytning.” Mer enn det ville jeg ikke si.

Politiet hadde naturligvis jobbet intenst de siste dagene for å danne seg et blide av hvem som kunne vært inne Guros leilighet. Men der hadde de kjørt seg fast.

Guro og Anthon hadde tre nøkler. Den ene hadde Guro med seg den andre hadde Anthon og den siste var reservenøkkelen som Mona Singsaker hadde fått låne etter at Guro forsvant. Dette tydet mest sannsynlig på at mannen, som var inne i leiligheten den dagen jeg var der, hadde brukt Guros nøkkel. Enten var det kidnapperen eller så hadde hun mistet veska i det hun ble kidnappet, og noen andre hadde funnet den, en eller annen vanlig småkjeltring som var ute etter litt lett tilgjenglig stasj fra leligheten. Det siste syntes jeg hang best sammen med det missbrukte kreditkortet.

Ikke noe av dette delt jeg med Jørgen Brekke. Men han bestilte to halvlitere til før han gikk hjem, og vi ble sittende å snake litt løst og fast om Mona og Anthon og Horten. Det viste seg at vi hadde et par felles kjente. Men det har alle i denne lille sovebyen som for tiden har problemer med søvnen.

I dagene som fulgte har jeg svingt fram og tilbake. Hadde jeg nok til å gå til politiet med? Antagelig ville de ikke kunne gå videre med dette. Det var for spekulativt. Selvsagt ville de ført denne Teodor Joner opp på lista over folk de ønsket å snakke med. De var i ferd med å kartlegge bloggmiljøet, det visste jeg.

Men jeg forsto at jeg kunne følge opp dette spesielle sporet raskere enn dem. Jeg kunne også sette den godeste herr Joner under et noe sterker press. Derfor bestilte jeg flybilletter fra Torp i går kveld. Og nå sitter jeg her med datamaskinen, en dårlig morgendram, en fillete hotellbibel og et papir med adressen til Teodor Joner foran meg på et vaglete skrivebord.

Når jeg slår igjen dekslet går jeg for å finne ut om det er noe hold i Jørgen Brekkes spekulasjoner.