tirsdag 9. september 2008

Kapittel 7: Jenter fant to avsagde føtter i fontena

Les fra kapittel 1

Natt til onsdag klokka 01.30 kom to jenter i femtenårsalderen gående over torget i Horten. De var på vei hjem etter å ha sittet hos en venninne hele natta og pratet om en gutt som nettopp hadde gjort det slutt med en av dem. De visste de kom til å få kjeft for å være seine. Foreldrene deres hadde alt sendt dem syv tekstmeldinger for liksom å varme opp bråket.

På veien over torget fikk de det for seg, sånn femten år gamle jenter kan gjøre fra tid til annen, at de skulle vasse i fontenen. En av dem hadde alt fått av seg skoene, da den andre oppdaget at det lå noe og fløt i vannet.

Det var to føtter. Begge var saget pent av fra kroppen de en gang hadde vært festet til. De lå og duppet som to døde fisk i vannskorpen.

De to jentene skrek sånn at det hørtes helt opp i Storgata. Snart hadde en liten gruppe nattevandrere av ulik støpning samlet seg omkring den makabre skueplassen og politiet ble varslet.

Klokka var 05.00 om morgenen, og jeg lå våken og tenkte på Mona Singaker da en tekstmelding fra Thorvald Jensen ødela alle mine søte tanker. Likrester funnet på torget, var alt som sto i den korte meldinga. Jeg forsto med det samme at Thorvald ikke fikk tid til å prate mer med meg om dette på en stund. Det var ikke noe poeng i å ringe ham. Jeg slo heller opp i Gjengangeren på nett og kunne lese om saken.

”Befolkningen var i sjokk,” sto det. Jeg antok at det gjaldt de få av oss som hadde kommet seg ut av senga. To føtter i en fontene er ikke hverdagskost, men det utløser jo ikke akkurat flyalarmen.

Selv var jeg mest opptatt av hva dette kunne bety for saken min.

Om føttene stammet fra en kvinne rundt førti, betydde det full opptrapping av Guro Bruun Hansen saken, og min rolle ville bli forandret fra å være en etterforskers til å være en som støttet de pårørende.

Stammet føttene fra noen andre betydde det at saken mistet all fokus hos politiet, og jeg kom antagelig til å bli alene om jakten på Guro Bruun Hansen i en god stund.

Jeg kunne ikke gjøre annet en å håpe på det siste.

Klokka seks ringte Anthon Bruun. Som alle militære sto han opp tidlig.

”Har du lest Gjengangeren?” spurte han.

”Ja,” svarte jeg.

”Det er henne, ikke sant?”

”Det er for tidlig å si noe om det.”

”Men du har snakket med politiet.”

”Nei, men de vet nok ingen ting ennå. Det vil ta litt tid. Når de vet noe, vil du være den første som får høre om det?”

”Så du tror altså at det er henne?”

”Det har jeg ikke sagt. Vi kan bare vente til vi hører noe mer.”

Jeg lovet ham at jeg skulle forsøke å få tak i Thorvald Jensen når ting hadde roet seg ned. Vi avtalte også å møtes hjemme hos ham senere på dagen.

Da vi hadde lagt på gikk jeg til barskapet og fant en flaske skotsk drikke. Det var bare noen glass igjen i flasken. Nok til å starte en dag, som jeg visste kom til å bli lang.

Ingen kommentarer: