Kapittel 22: Funnet av Guro Bruun Hansen

Les fra kapittel 1

Tore Brodal svarte med søvndrukken stemme. Frilansere som ham er sjelden morgenfugler, antar jeg.

”Jeg håper jeg ikke forstyrret en alt for søt drøm,” sa jeg og humret.

”Langt i fra, jeg drømte om tall. Jeg gjør gjerne det rett før jeg våkner. Som om hodet står opp og går på jobb før kroppen. Det er veldig irriterende.”

Vi lo begge to. Men jeg glemte ikke at jeg hadde hastverk.

”Si meg en ting,” sa jeg. ”Du nevnte noe om at du holdt på med et datakurs for pensjonister, her inne i byen, stemmer det?”

”Jo. Har det noe som helst med etterforskningen å gjøre?”

”Kanskje ikke. Men jeg ville bare undersøke en ting.”

”Og det var?”

”Har du noen gang hatt en deltaker på det kurset som het Benjamin Eriksen?”

”Benjamin Eriksen, nei. Tror ikke det.”

”Er du helt sikker? En som lignet litt på Einstein, røykte pipe, brukte bukseseler.”

”Jo, det høres ut som en jeg har hatt hos meg, ja. Det må være den beste deltakeren jeg noen gang har hatt. Du vet pensjonister, skal jeg være ærlig. De er nok litt for sent ute for å forstå seg på data det fleste av dem. Men denne fyren var helt rå. For det første var han nok en virkelig intelligent type, for det andre lærte han som en ungdom. Men han het ikke Benjamin Eriksen.”

”Hva het han da?”

”Guttorm Gjessing, het han vel. Han sluttet på kurset for et halvt år siden. Da var det ikke mye mer jeg kunne lære ham. Var råere en meg på mange ting på nettet.”

Etter å ha avsluttet samtalen med Tore Brodal, løp jeg ut, kastet meg i Ladaen og kjørte opp til Anthon og Monas hus. Nå var jeg helt sikker i min sak, og det at han brukte ulike navn, syntes jeg bare stemte med mistanken min.

Jeg gikk ikke opp i leiligheten til Guro og Anthon, men banket på døra til Benjamin Eriksen. Ingen svarte. Etter en lang stund gikk jeg ned i kjelleren og fant et brekkjern i en av kjellerbodene der nede. Dette tok jeg med meg opp og brukte det til å brekke opp døra til leiligheten.

Lufta var tett. Det luktet innestengt pipetobakk, gammel mannesvette og noe annet, som kanskje kunne være råtten mat. Her hadde det ikke blitt gjort rent på flere måneder. Et lag av dunete støv lå over alt. Det var skittent men, på et eiendommelig vis, ryddig.

På stua sto to store teakbord fra sekstitallet parallelt ovenfor hverandre. De var stablet fulle av aviser. Det var også aviser langs alle veggene, stablet med tellekanter i nifst loddrette stabler. Det fantes bare en stol på hele stua. Den sto sirlig plassert under den eneste ledige flekken på de to bordene, der jeg kunne forestilt meg at det hadde stått en bærbar PC. Ellers var det et påfallende fravær av møbler. En tv med en ganske vulgær vase uten blomster på sto mellom avisstablene på den ene veggen.

Kjøkken hadde samme stil. Flere aviser på kjøkkenbenkene. Ellers en spartansk og ryddig innredning med et bor og en stol.

Fra kjøkkenet ledet en dør inn mot et nytt rom. Jeg kjente på den, men den var låst. Da jeg fremdeles gikk med brekjernet i håda gjøv jeg likegodt løs på denne døra med det samme. Men det viste seg til min overraskelse at den skulle være vanskeligere å få opp enn den føste.

Men etter et kvarter med banning, en drikkepause fra en rusten kran og bruk av rå muskelkraft gikk døra opp. Den svingte innover i hvitmalt rom.

Det var ingen vinduer her inne og det tok litt tid før jeg kunnes se alt klart i lyset som falt inn fra kjøkkenet.

Rommet var helt uten innredning. Men det sto et servise på gulvet med matrester på. Veggen var som hvite, men på den ene langveggen var det røde flekker. Blodsprøyt, tenkte jeg med gru.

På et grått gulvbelegg lå kvinnen jeg hadde brukt over en måned på å lete etter, Guro Bruun Hansen. Hun var kledd i de samme klærne som da hun forsvant og hadde nye, rene bandasjer på begge bena der føttene var saget av.

Fra der jeg sto, var det ikke mulig å se om hun var i live.