Kapittel 21: Morgendram og erkjennelse

Les fra kapittel 1

Slik blander jeg en whisky:

Først tar jeg et passelig glass. Her duger egentlig hva som helst, jeg er ingen snobb, men unngår helst papp, plast og kaffekrus. Så heller jeg en klunk whisky i glasset. Det skal bare klukke en gang i flaskehalsen og man skal kunne se bunnen av glasset. Deretter heller jeg på et par klunker til, alt etter humør. Til slutt fyller jeg ikke på med vann, is eller annet svineri. Så er whiskyen klar til å nytes, fortrinnsvis i få men store slurker.

Det var en slik whisky jeg startet dagen med på mandag morgen. Og jeg toppet den med en rå eggeplomme. Det er vel hva amerikanerne kaller en skikkelig breakefast of champions. Men jeg kunne ikke si det fikk meg til å føle meg som en seiersherre på noen som helst måte, bare som et menneske igjen. Ennå visste jeg ikke hvor nødvendig det skulle komme til å bli.

Etter frokosten forsøkte jeg å ringe Mona for å høre om hun hadde gjort som avtalt og gått til politiet, og da hun hadde skrudd av telefonen, regnet jeg med at hun alt var der.

Jeg visste at ungene til Anthon var på Tjøme hos Anthons foreldre og kom til å være der til denne saken var over. Det kunne bli en stund til de slapp Anthon ut av varetekt nå. Jeg antok at Monas forklaring bare kom til å styrke saken deres mot Anthon, for nå hadde de et mulig motiv, men slik så ikke jeg det.

For meg var det nye i saken at Guro kan ha vært alene hjemme i leiligheten så seint som halv to. Det betydde at det ikke var et eneste vitne som så henne eller hørte henne da hun virkelig forsvant. Saken var altså den:

Guro sitter alene og fortvilt i sin egen leilighet. Jeg så henne for meg, kanskje tyggende på et eple, drakk vin fra en åpnet flaske, kanske en Anthon hadde spart i årevis, hevn og bedøvelse i samme handling, mørke ringer under øynene, spor etter gråt. Verden hadde rast sammen, hun hadde kjørt tre timer i desperasjon, kjøpt en billett til København. Noe som kunne vært en ren impulshandling, eller noe som hadde en ukjent forklaring. Hun hadde brukt Monas bil uten å spørre, også her en blanding av hevngjerrighet og nytte. Jeg visste at politiet hadde sjekket alle veibommene inn til hovedstaden, men de hadde tydeligvis ikke sett etter Monas bil.

Men Guro hadde kommet tilbake. Kanskje hadde hodet klarnet, kanskje ville hun rydde opp i ting. Det hadde endt med at hun kastet ut Mona fra leiligheten, som kanskje var det hun burde gjort til å begynne med.

Så satt hun der alene på kjøkkenet. Ringte ingen, ikke en gang Anthon. To timer senere var hun sporløst forsvunnet. Om Monas forklaring virkelig stemte kunne alle ledetrådene i saken, vitneforklaringen og billettkjøpet faktisk vise seg å ikke ha med selve forsvinningen å gjøre. Men hvordan forlater et menneske huset sitt uten å etterlate seg et eneste spor?

Jeg satte meg ved datamaskinen som sto på kjøkkenbenken for å gå gjennom en del av de teoriene og synspunktene som har kommet inn her på bloggen. Kanskje fantes det et svar på dette nesten umulige spørsmålet der. Og det var da jeg så det, noe som dere hadde skrevet på veggen min på facebook.

Nå var det plutselig at alt sammen falt på plass.

Jeg kastet meg straks på telefonen til Tore Brodal.