Kapittel 26: Mona Singsaker vender tilbake

Les kapittel 1 først

Da jeg kom til meg selv lå jeg i en gammel kassebil, bakbundet og kneblet. Slik skulle livet mitt bli den neste uken.

Johan Eriksen kjørte meg rundt på svingete veier. Noen ganger stanset han og ga meg noe og spise. Da matet han meg med kneblet av uten å fjerne knutene på armene og føttene. Av og til snakket han til meg. Mest om mora si, som han hadde bodd hos og pleid hele livet. Noe sa meg at forholdet ikke hadde vært helt sundt. Jeg ble stivere og sårere i kroppen for hver dag som gikk, og har aldri noen gang lengtet mer etter et glass whisky.

Så en natt stanset han utenfor en blokk. Han kom inn i bakrommet på bilen og løsnet tauet som bandt føttene mine sammen. Så satte han en kniv mot halsen min og kommanderte meg ut av bilen.

"Lager du en lyd så glir kniven inn i strupehodet ditt," sa han og førte meg opp i en leilighet med en innredingsstil jeg straks gjenkjente. Avisene sto i store stabler. Møbler var det sparsomlig med, og et rom var innredet spesielt for meg. Her var det de kjente hvite veggene, det grå gulvbelegget og etter alt og dømme den samme lydisolasjonen som i leiligheten i Horten.

Han slo meg ned med skjeftet på kniven med det samme vi kom inn i dette rommet. Da jeg våknet var føttene mine bundet på nytt, og Eriksen hadde funnet fram utstyret. På gulvet rett foran øynene mine lå en skalpell, en flaske eter, en baufil, en del ruller bandasje, en skrustikke og en tjærebrenner. Jeg ville ikke en gang tenke på hva han skulle med den sistnevnte. Mest skremmende var det dog at han kalte meg mamma og at han lovet at han kom til å ta godt vare på meg. Han kom til å passe på meg bestandig, sa han, og jeg skulle aldri behøve å gå ut av huset igjen.

Jo da, gjerningsmannsprofilen hadde da rett i det: Den godeste Eriksen hadde helt klart sine psykotiske trekk. Ingen tvil.

Eriksen gjorde seg klar. Han rev av en bit av bandasjen og dynket den i Eter. Selv gjorde jeg meg klar til å ta farvel med mine trofaste gangere. Og jeg som stort sett bare drev med to ting drakk whisky og gikk fotturer. Dette lovet ikke bra for helsa mi.

Eriksen nynnet forsiktig på noe som kunne være en voggesang. Han løftet den fuktige eterstinkende bandsjebiten mot ansiktet mitt og skulle til å klemme den godt rund munnen og nesa, da denne fortellingen tok sin til nå mest overraskende vending.

Inn i rommet stormet plutselig Mona Singsaker. Over hodet holdt hun en diger spade. Ja nettopp, kjære leser en spade, det samme våpenet som Jonas Eriksen hadde slått ut meg med. Hun slo og traff en overumplet Eriksen midt i hodet med en dyp bassliknende klang. Han gikk rett i dørken.

Svimmel og ikke rent lite sjokkert ble jeg liggende og se opp på Mona Singsaker.

Hun begynte å forklare seg raskt og litt usammenhengende.

"Etter jeg snakket med deg sist begynte jeg å tenke gjennom saken, og da gikk det opp for meg at det kanskje kunne være denne jævelen som sto bak alt sammen. Han hadde jo tilgang til huset, og jeg har alltid sett på ham som en ubehagelig type. Så jeg bestemte meg for å følge etter ham. Jeg skygget ham hit. Vet du at vi er i Sverige? Grängeberg heter det visst her. Det er ikke så viktig. Jeg så at han hadde denne leiligheten og hadde flaks da jeg oppdaget at leiligheten rett over gata sto ledig. Jeg leide meg inn og ventet. Han forsvant igjen og ble borte i over en uke. Men jeg følte på meg at han kom tilbake. Så i kveld så jeg bilen hans, jeg så at han tok med seg noen inn i leiligheten og regnet med at vedkommede var i fare. Du må tro jeg ble overrasket da jeg så at det var deg.”

Jeg satt stum av undring mens Mona løsnet tauet som bandt armene mine sammen. Jeg hadde ikke hatt det av på en uke og var øm og rød rundt håndleddet.

”Hva skal jeg si?” sa jeg.

”Du trenger ikke å takke meg. Dette var det minste jeg kunne gjøre for å rette opp det jeg har gjort. Mona kommer aldri til å tilgi meg, men kanskje kan du gjøre det en gang.”


”Jo, kanskje, sa jeg og smilte matt,” Selv om jeg visste at tilgivelse ikke var min sterkeste side.

Likevel var jeg lettet. Endelig var denne groteske saken over.

Vi bant Jonas Eriksen på hender og føtter og ringte politiet. Vi kunne trygt overlate til dem å trenge inn i gåten Jonas Eriksen.

Selv kjørte vi hjem i en bil Mona Singsaker hadde leid til en fremtid vi neppe hadde sammen.

Her slutter denne bloggen. Jeg ønsker derfor å takke alle dere som har hjulpet meg med å løse denne vanskelige saken. Nå går jeg tilbake til mine vanlige rutiner, isbading, morgenturer og en sjelden whisky når anledningen byr seg.

Kanskje dukker det opp en ny sak en gang i fremtiden hvor jeg på nytt trenger deres hjelp.

Lars Gude, Horten, 25.10.08

Kapittel 25: Johan Eriksens barndomshjem

Les kapittel 1 først

Etter endelig å ha kommet hjem, kan jeg se at enkelte har lurt på hvor jeg har værte den siste uken. Svaret på dette får dere ved å lese de neste blogginnleggene i denne saken. Da vil dere også forstå hvorfor jeg ikke har vært i stand til å skrive like sammenhengende som jeg har håpet. Men jeg lover, for dere som er utålmodige, at nå skal jeg skrive så raskt det lar seg gjøre.

Johan Eriksen var kort og presis den kvelden jeg fikk ham på telefonen.

”Jeg har noe du leter etter,” sa han. ” For å få det må du gjøre meg en tjeneste. Jeg vet politiet overvåker min mors hus. Jeg kan ikke dra dit selv. Jeg vil at du skal hente noe for meg i kjelleren.”

Han forklarte meg ganske presist hva jeg skulle hente, en burgunder stresskoffert, og hvor jeg fante den. Under de løse plankene på soverommet i andre etasje.

Så forklarte han hvor han kom til å møte meg og når.

Han avsluttet med følgende utsagn:

”Om du ikke dukker opp eller om jeg på noen som helst måte merker at du har vært i kontakt med politiet finner jeg frem sagen.”

Med gru tenkte jeg på Guro Bruun Hansen som fremdeles lå på sykehuset og fikk tilpasset proteser.

Antagelig burde jeg ringt Thorvald Jensen med det samme han hadde lagt på. Politiet kunne sikkert ordnet en diskere form for sikkerhet. Men jeg bestemte meg for å vente, i alle fall til etter jeg hadde hentet stresskoferten. Kanskje hadde jeg mer å komme til politiet med da.

Dagen etter reiste jeg med ladan min ut til den falleferdige eneboligen i skogen utenfor Andebu som etter alt å dømme var Johan Eriksens barndomshjem.

Det var bare avskallede rester etter maling på ytterveggen av boligen, flere vinduer var knust og takstein hadde blåst av takket flere steder. En stor tretrapp der et trinn hadde brukket førte opp til inngangsdøren. Det slo meg at det ikke kunne være enekelt å komme seg ut og inn her med en rullestol selv ikke når trappa var intakt. Mora til Johan Eriksen var tydeligvis ikke ofte ute av huset da hun bodde her.

Jeg så ingen tegn til at politiet overvåket boligen for øyeblikket. Antagelig var det bare en paranoid antakelse fra Johan Eriksens side. Jeg bestemte meg derfor for å ta meg inn via et av de knuse vinduene ved siden av inngangsdøra.

Innefor landet jeg på et gråfalmet furugulv. Så godt som alle gulvbordene knirket. De var nesten like følsomme som tangentene på et flygel, og hadde de også vært like finstemte kunne en god steppedanser spilt melodier på dem.

Så raskt jeg kunne knirket jeg meg opp i andre etasje. Der fant jeg raskt fram til soverommet og de løse gulvplanken.

Stresskofferten var gyselig i imitert skinn, en sånn type jappene brukte på åttitallet. Den var låst og jeg syntes ikke det virket som en særlig god ide å åpne den.

På vei ned i første etasje passerte jeg et annet mindre rom. Jeg tittet inn og så at det nærmest liknet et museum. Et gutterom fra femtitallet som var frosset i tid, noen søte bilder av katter på veggene, en teddybjørn uten armer på den blå senga, en grå fotball i en krok, en bokhylle med noen falmede bøker og en dampmaskin. Alt under et lag grått støv.

Det virket som rommet til en svært ensom gutt.

Mest uhyggelig var likevel en liten svart tavle som hang på veggen. På den sto det skrevet med barnslig skrift:

"Jeg har værte en slem gutt"

Under skriften var en strektegning av en gutt som så mer trist enn slem ut.

Jeg snudde meg tung til sinns og whiskytørst for å gå ut av rommet.

Da stirret jeg rett inn i en spade. Den var løftet opp i luften av en skikkelse som jeg ikke så helt klart i den mørke gangen. Spaden hadde kurs rett mot ansiktet mitt.

Kapittel 24: Den virkelige Benjamin Eriksen

Les kapittel 1 først

De siste dagen har jeg ikke helt visst hva jeg skulle mene om Mona Singsaker. Hun har vært feig, en elendig venninne og en håpløs kjæreste. Men jeg fikk meg ikke til å tro at hun hadde forsvunnet frivillig. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg skylte henne å lete og ikke gi opp før jeg fant henne.

Hos politiet har det vært full aktivitet.

Det virker jo nesten naturstridig i dag at en mann kan bosette seg i en liten norsk by, bo her i flere år, riktignok med en del fravær, og så bare forsvinne i løse lufta uten å etterlate seg et eneste spor.

Det er på grensen til det uforklarlige.

Guro og Anthon hadde betalt strømmen for ham, den var inkludert i leien. Sikkert for å skjule det svarte utleieforholdet. Telefon har han ikke hatt, eller så har han mest sannsynlig hatt en gammel mobil med kontantkort. Hvordan han fikk tilgang til nettet vet vi jo alt. Men likevel må han jo ha hatt en eller annen form for tilgang på penger, og en bankforbindelse. Etter alt å dømme har han ikke mottatt trygd eller andre offentlige ytelser. I all fall ikke fra Norge. Politiets hovedteori er faktisk at han i tillegg til å bo i Norge har ett eller annet oppholdssted i et annet land ikke så alt for langt unna, et han kan kjøre til, eller ta toget. Han har neppe tatt fly, det innebærer for mye papirarbeid. Mest sannsynlig har han levd på en formue av noe slag, kanskje arv.

Tore Brodal ble selvsagt spurt ut etter alle kunstens regler. Det samme ble de andre pensjonistene på kurset til Brodal. Disse undersøkelsene gjorde ikke annet en å tegne et blide av Benjamin Eriksen, la meg foreløpig kalle ham det, som en person som i motsetning til de andre kursdeltakerne var svært opptatt av data og fullstendig uintresert i det sosiale.

Han snakket aldri om seg selv, og stilte aldri personlige spørsmål til noen av deltakerne. I pausen satt han for seg selv innerst i biblioteket med et eple og så ut til å være i sine egne tanker, om han ikke diskuterte noe datateknisk med Tore Brodal. Han kom rett før kurset startet. Alltid presis. Og han gikk rett hjem når det var over.

Kripos har også i de siste dagene utarbeidet en gjerningsmannsprofil som i det store og hele samsvarer med dette mønsteret.

Thorvald Jensen min lojale venn i politiet tøyde reglene en smule og lot meg få skumme gjennom en kopi lørdag kveld da vi satt hjemme i leiligheten.

Bejamin Eriksen var en spesialist i anonymitet. Han unngikk prat om han kunne det, og om han måtte prate, så mestret han kunsten å trekke oppmerksomheten bort fra seg selv til det fullkomne. I profilen antok man også at han var en perfeksjonist som hatet uorden. Avisene han samlet på, denne maniske tendensen til å arkivere, ble tolket som et forsøk på å systematisere og skape orden i en verden han opplevde som grunnlegende kaotisk.

Mest interessant i gjerningsmannsprofilen var kanskje teorien om at selve forbrytelsen, som besto i å sage bena av offeret, var så spesiell, så konkret, at det etter alt å døme hadde en eller annen relevans til noe helt konkret i livet, forhistorien til Benjamin Eriksen selv. Hva, det kunne ingen si.

Benjamin Eriksen led etter alt å dømme også av en eller flere psykoser, en form for chizofreni, antagelig, med maniske trekk og etter alt å dømme tvangstanker. Men dette var ikke uten videre åpenbart for folk som ikke kjente ham godt. I følge profilen var det svært lite sannsynlig at noen i det hele tatt gjorde det.

Lørdag kveld tømte Thorvald og jeg også flaska jeg fikk av Anthon Bruun som takk for innsatsen.

Vi gikk også gjennom dagbøkene til Guro sammen den kvelden.

Satt og leste i hver vår bok, jeg i sofaen med bena på bordet, Thorvald i en slags utbrettbar godstol jeg trekker fram fra et skap når jeg har gjester. Vi nippet til whisky og leste i disse bøkene Thorvald hadde hentet tilbake fra Guro, men ikke ennå hadde ført opp som bevis i saken.

Og det var jeg som kom over det. Midt inne i en beskrivelse av en heller vanlig dag hos familien Bruun Hansen hadde Guro beskrevet det som etter alt å dømme kunne være den eneste kjente bruddet med det bildet som til da var tegnet av gjerningsmannen.

Hun hadde visst nok kommet i prat med Benjamin Eriksen på vei inn etter en tur på lekeplassen, og i den samtalen hadde han nevnt at han hadde vært en tur i Anebu i helga og besøkt en eller annen han ikke hadde nevnt ved navn. Guro hadde på sitt enkle vis klart å fange inn det helt spesielle i denne innrømmelsen med ordene:

”Jeg ble egentlig litt oversaket over at han sa noe personlig. Med ham er det alltid bare vær og vind.”

Jeg viste det til Thorvald og vi var begge to ganske sikre på at vi hadde oppdaget noe viktig.

Hele søndagen jobbet politiet med dette sporet, og et lyst hode der fikk ideen om å undersøke med sykehjem og hjemmehjelpen i Anebu om noen der kanskje manglet begge bena. Det gjorde ingen nå lenger. Men på aldershjemmet kunne de fortelle om en gammel dame som døde for noen år siden. Hun hadde faktisk manglet begge føttene og satt i rullestol. Det som virkelig var interessant med henne, var at hun ble pleiet hjemme av sønnen sin helt til hun havnet på sykehjemmet i år 2000. Året etter var det vel hun døde.

Olga Eriksen het hun.

Sønnen het Johan Eriksen. Vi hadde ham. Han hadde bare skiftet ut fornavnet. Mer skulle ikke til for å føre oss bak lyset.

Det tok ikke politiet lang tid å finne huset denne Olga Eriksen hadde etterlatt sin sønn. Det lå øde til langt ute i skogen. Det var naturligvis tomt. Og hadde vært det lenge.

I kveld har jeg derfor sittet alene i leiligheten og sturet. Saken så ut til på nytt å stå i stampe.

Men så for en halvtime siden ringte telefonen. Jeg svarte, og mannen i den andre enden presenterte seg som Johan Eriksen.

Kapittel 23: Saken har forandret seg helt

Les kapittel 1 først

Det merkelige med internett er at det kan få det som er fjernt til å virke nært og samtidig det som er nært til å se ut som om det er uendelig langt borte.

Nå forsto jeg hvor sinnrikt det falske bloggsporet og innbrudet på Guros blogg hadde vært. Det hadde fått meg og politiet til å se for oss en gjerningsmann som befant seg ett eller annet sted ute i verden, mens i virkeligheten hadde Guro hele tiden ligget her nede rett under sin egen leilighet.

Jeg gikk langsomt bort til den livløse kroppen hennes. Jeg kjente på halsen og ble lettet da jeg merket at hun var varm. Enda mer lettet ble jeg da jeg kjente en svak, svak puls.

Ambulansen kom etter tjue lange minutter, da var politiet alt på stedet.

I minuttene før de kom satt jeg med hodet til Guro i hendene og strøk henne over håret. Jeg la merke til et par skrivebøker som lå på gulvet i en krok. Da jeg strakte meg ut og plukket dem opp så jeg at det var Guros dagbøker. Jeg stakk dem under frakken.

Etter at politiet kom var det ikke mer jeg kunne gjøre. De fikk gjøre jobben sin, dessuten trengte jeg noe å styrke meg på, så jeg ruslet hjem.

På vei hjem ringte jeg Thorvald Jensen. Han satt i bilen på vei opp til åstedet. Han takket meg for innsatsen og virket i det store og hele himmelfallen over oppdagelsen. Et lydtett rom rett under leiligheten. Faktisk rett under Guros egent soverom. Hvem kunne forestilt seg noe sånt?

Jeg spurte ham om politiet hadde hørt noe fra Mona Singsaker på morgenkvisten. Men nei, det hadde de ikke.

Smått bekymret avsluttet jeg samtalen med Thorvald Jensen og lette fram nummeret til Mona. Heller ikke denne gangen svarte hun. Jeg bestemte meg derfor for å legge turen innom huset hennes.

Ingen svarte da jeg banket på. Jeg kjente på døra og den sto åpen. Jeg visste at det ikke nødvendigvis betydde at hun var hjemme, heller tvert imot. Hun hadde fortalt meg at hun ofte lot den stå åpen.

"Jeg låser når jeg er hjemme, ikke når jeg er ute," hadde hun sagt. "Jeg er ikke redd for at noen skal stjele noe, dessuten tror jeg de fleste tyver stikker dersom de kjenner at døra er åpen."

Det var sånne utsagn som hadde gjort at jeg falt for henne.

Huset var som jeg fryktet tomt.

I dag er det torsdag. Jeg har vært nødt til å bruke noen dager på å skrive om hendelser som ligger en halv uke bak i tid. Jeg har bevisst ikke sagt så mye om hva som har skjedd i kommentarfeltet eller på facebook. Dette fordi jeg ville at alle skulle få samme informasjon samtidig. Men som dere ser nå, har saken snudd seg fullstendig på hodet.

Gjerningsmannen er avslørt, men ikke funnet. Og det kan vise seg å bli en vanskeligere oppgave enn det man først skulle tro. Personen som bodde under Anthon og Guro leide svart. Betalte kontant hver måned i følge Anthon som nå har sluppet ut av fengselet, men likevel må svare til skattemyndighetene for dette lille lovbruddet. Leieboeren het verken Benjamin Eriksen eller Guttorm Gjessing, og hans virkelige identitet er antagelig knyttet til et helt annet sted i Norge eller i utlandet for den sakens skyld. Anthon kunne fortelle at naboen ofte var bortreist mens han bodde der, gjerne i uker av gangen.

Gjerningsmannen vi har å gjøre med er altså en med flere identiteter, en slu, gammel luring, skjønt hvor gammel vet vi ikke helt. Politiet er nesten helt sikker på at kidnappingen og mishandlingen av Guro Bruun Hansen ikke var hans første forbrytelse. Kanskje er den en i en serie. Det er ikke nødvendigvis gitt at den var planlagt i årevis selv om gjerningsmannen hadde leid hos ekteparet lenge. Sannsynligvis hadde han opprinnelig andre motiver for å ha en dekkleilighet, hvilke er uklare. Politiet har i det hele tatt problemer med å danne seg et klart bilde mannen som gikk under navnet Benjamin Eriksen.

Teodor Joner ble sluppet ut av varetekt på onsdag. Politiet følte seg overbevist om at han bare var en litt verdensfjern student i lett psykisk ubalanse. Han hadde vært et enkelt bytte for den virkelige gjerningsmannen. Mail-utvekslingen, som de etter en del arbeid hadde rekonstruert fra harddisken til Joner, viste seg å være et mesterstykke i manipulasjon. Og Joner hadde gjort akkurat det som skulle til for å villede etterforskningen, nettopp sånn som gjerningsmannen hadde planlagt.

Det som er verre er at Mona er borte. Hun dukket aldri opp hos politiet eller hjemme.

Jeg kan bare se to mulige forklaringer på dette. Enten skammet hun seg sånn over å ha sveket venninnen sin og meg og laget så mye rot i etterforskningen og gruet seg sånn for oppgjøret med politiet at hun har stukket av, eller så har forvinningen hennes mer direkte tilknytning til saken. Hvordan tør jeg knapt tenke på. Men politiets etterforskning kan peke i den retningen. Et vitne, den samme kvinnen som så Guro gå fra huset sitt da hun satte seg i bilen til Mona, har observert Mona Singsaker på vei inn i huset til Guro og Anthon Bruun bare en snau halvtime før jeg kom til åstedet og fant Guro.

Oppi alt dette er de gode nyhetene at Guro Bruun Hansen kommer seg. Ennå skjermes hun, og jeg har ikke snakket med henne. Hun var utmagret og svak da jeg fant henne. Men sårene var forbausende godt stelt med, og hun hadde heller ingen andre skader enn de to amputerte føttene. Med proteser vil hun kunne leve et tilnærmet normalt liv. De psykiske skadene etter fangenskapet er det ikke mulig å si noe om ennå.

Det Guro har fortalt politiet så langt var at hun, etter at Mona hadde gått den dagen, hadde blitt sittende i leiligheten en halv times tid, før hun tok med seg håndveska, nøklene og mobilen for å gå seg en tur. I trappa hadde hun tilfeldigvis støtt på naboen og han hadde invitert henne inn. Sårbar som hun var, hadde hun takket ja. Hun var knapt kommet på innsiden før Benjamin Eriksen slo henne bevisstløs.

Hun kunne også fortelle at hun ikke hadde kommunisert mye med gjerningsmannen. Den første uka hadde han vært opptatt av å få tilgangsopplysningen til bloggen hennes. Ville ikke gi henne noe å spise før hun fortalte det. Etter at hun ga ham det han ville, sa han ikke stort. Kom med mat et par ganger om dagen, det var alt.

Han hadde bedøvet henne med eter da han skar av henne bena.

Situasjonen er derfor den at jeg har utført oppdraget mitt. Anthon Bruun har betalt meg og takket meg for innsatsen. Han ga meg til og med en flaske god og gammel singel malt.

Men dere som har fulgt meg så langt skjønner kanskje at jeg ikke stanser her med så mange uløste spørsmål hengende i lufta:

Hvem er Benjamin Eriksen i virkeligheten? Har han kidnappet Mona Singsaker eller har hun blitt med ham frivillig? Hvorfor saget han bena av Guro Bruun Hansen? Har han gjort noe likende før, et annet sted, under et annet navn? Hva var motivet for denne merkelige forbrytelsen? Og ville han noe mer, stakk han av før han var ferdig med ”verket” sitt, fordi han følte at vi pustet ham i nakken?

Det er svaret på disse spørsmålene politiet letter etter. Og vi har vel ikke tenkt å la dem lete alene. Har vi det da?

Kapittel 22: Funnet av Guro Bruun Hansen

Les fra kapittel 1

Tore Brodal svarte med søvndrukken stemme. Frilansere som ham er sjelden morgenfugler, antar jeg.

”Jeg håper jeg ikke forstyrret en alt for søt drøm,” sa jeg og humret.

”Langt i fra, jeg drømte om tall. Jeg gjør gjerne det rett før jeg våkner. Som om hodet står opp og går på jobb før kroppen. Det er veldig irriterende.”

Vi lo begge to. Men jeg glemte ikke at jeg hadde hastverk.

”Si meg en ting,” sa jeg. ”Du nevnte noe om at du holdt på med et datakurs for pensjonister, her inne i byen, stemmer det?”

”Jo. Har det noe som helst med etterforskningen å gjøre?”

”Kanskje ikke. Men jeg ville bare undersøke en ting.”

”Og det var?”

”Har du noen gang hatt en deltaker på det kurset som het Benjamin Eriksen?”

”Benjamin Eriksen, nei. Tror ikke det.”

”Er du helt sikker? En som lignet litt på Einstein, røykte pipe, brukte bukseseler.”

”Jo, det høres ut som en jeg har hatt hos meg, ja. Det må være den beste deltakeren jeg noen gang har hatt. Du vet pensjonister, skal jeg være ærlig. De er nok litt for sent ute for å forstå seg på data det fleste av dem. Men denne fyren var helt rå. For det første var han nok en virkelig intelligent type, for det andre lærte han som en ungdom. Men han het ikke Benjamin Eriksen.”

”Hva het han da?”

”Guttorm Gjessing, het han vel. Han sluttet på kurset for et halvt år siden. Da var det ikke mye mer jeg kunne lære ham. Var råere en meg på mange ting på nettet.”

Etter å ha avsluttet samtalen med Tore Brodal, løp jeg ut, kastet meg i Ladaen og kjørte opp til Anthon og Monas hus. Nå var jeg helt sikker i min sak, og det at han brukte ulike navn, syntes jeg bare stemte med mistanken min.

Jeg gikk ikke opp i leiligheten til Guro og Anthon, men banket på døra til Benjamin Eriksen. Ingen svarte. Etter en lang stund gikk jeg ned i kjelleren og fant et brekkjern i en av kjellerbodene der nede. Dette tok jeg med meg opp og brukte det til å brekke opp døra til leiligheten.

Lufta var tett. Det luktet innestengt pipetobakk, gammel mannesvette og noe annet, som kanskje kunne være råtten mat. Her hadde det ikke blitt gjort rent på flere måneder. Et lag av dunete støv lå over alt. Det var skittent men, på et eiendommelig vis, ryddig.

På stua sto to store teakbord fra sekstitallet parallelt ovenfor hverandre. De var stablet fulle av aviser. Det var også aviser langs alle veggene, stablet med tellekanter i nifst loddrette stabler. Det fantes bare en stol på hele stua. Den sto sirlig plassert under den eneste ledige flekken på de to bordene, der jeg kunne forestilt meg at det hadde stått en bærbar PC. Ellers var det et påfallende fravær av møbler. En tv med en ganske vulgær vase uten blomster på sto mellom avisstablene på den ene veggen.

Kjøkken hadde samme stil. Flere aviser på kjøkkenbenkene. Ellers en spartansk og ryddig innredning med et bor og en stol.

Fra kjøkkenet ledet en dør inn mot et nytt rom. Jeg kjente på den, men den var låst. Da jeg fremdeles gikk med brekjernet i håda gjøv jeg likegodt løs på denne døra med det samme. Men det viste seg til min overraskelse at den skulle være vanskeligere å få opp enn den føste.

Men etter et kvarter med banning, en drikkepause fra en rusten kran og bruk av rå muskelkraft gikk døra opp. Den svingte innover i hvitmalt rom.

Det var ingen vinduer her inne og det tok litt tid før jeg kunnes se alt klart i lyset som falt inn fra kjøkkenet.

Rommet var helt uten innredning. Men det sto et servise på gulvet med matrester på. Veggen var som hvite, men på den ene langveggen var det røde flekker. Blodsprøyt, tenkte jeg med gru.

På et grått gulvbelegg lå kvinnen jeg hadde brukt over en måned på å lete etter, Guro Bruun Hansen. Hun var kledd i de samme klærne som da hun forsvant og hadde nye, rene bandasjer på begge bena der føttene var saget av.

Fra der jeg sto, var det ikke mulig å se om hun var i live.