Kapittel 13: Hvor blåveiser blir delt ut

Når man har en sak som denne jeg er oppe i nå slipper den ikke taket i deg. Du går med en konstant uro i kroppen, som om du venter på noe ubestemmelig, eller noe lite som kan bety mye. Men mest av alt venter du på det store gjennombruddet. Noe som kan løse saken og føre til redning, eller i det minste, klarhet.

Du vet at svaret mest sannsynlig kommer fra en politimann. En privatdetektiv kan nok samle sammen enkelte av kantbitene i puslespillet, med det er politiet som legger det. Bare unntaksvis kan en type som meg føre saken nevneverdig framover. Og selv de gangene jeg virkelig har fått fram noe viktig, vet jeg egentlig ikke hva min egen innsats betyr, før polititiet får vurdert den.

Sånn er det nå også, etter at jeg sporet opp Teodor Joner, fikk meg noen kraftige kilevinker og overnattet på Trondheims lekre nye politihus. Nettopp derfor burde jeg boblet av nysgjerrighet over hva Hortenspolitiet og Kripos får ut av det som har skjedd. Men merkelig nok har jeg hatt liten lyst til å snakke med Thorvald Jensen etter at jeg kom tilbake til Horten. Selv om han sikkert er glad for at saken har kommet litt videre, mistenker jeg at han ikke er like begeistret over min rolle i det hele.

Men først til alt som skjedde der oppe i trønderhovedstaden.

Jeg har vært i Trondheim før. De fleste gangene på oppdrag. Men en gang jeg nesten har glemt, var det en studine med langt mørkt hår. Jeg var ung og fri – hun yngre og friere. Vi satt på Ni Muser og røkte og pratet om Heidegger, nirvana, Edgard Allan Poe, slike ting. Vi gjorde stort sett det samme på hybelen hennes også, i senga etter god sex, med stearinlys på nattbordet. Etter noen uker reiste jeg hjem. Men jeg ble godt kjent i byen.

Onsdag bød på det folk i Trondheim kaller finvær, et substantiv som på disse kanter av landet betyr en del. Finvær arter seg ikke særlig annerledes enn fint vær på Østlandet, det er muligens noen grader kaldere i lufta, det er det hele, men for trønderne er det likevel et gode med stor mental og fysiologisk innvirkning. Trondheim er simpelthen en helt annen by i finvær enn i styggvær. I finvær snakker folk til hverandre, selv fremmede kan komme på å utveksle noen ord, byen lever, jeg vil ikke si koker, jeg vil ikke si sydlandske tilstander, men nesten. La oss si at det minner mer om Vestfold. Dama i resepsjonen fortalte meg at hele høsten hadde vært fin til nå.

Jeg gikk fra hotellet til Gamle Bybro og krysset Nidelva. Derfra gikk jeg mellom Bakklandets skakke tregårder mot Møllenberg.

Teodor Joner bodde i et falleferdig grønt trehus i Nedre Møllenbergsgate. Et sånt hus gårdeieren fyller opp med hybelboere og ellers lar stå og forfalle, antakelig i et trassig men fåfengt håp om at han en eller annen gang skal få tillatelse til å rive huset, som egentlig er vernet, og slik skaffe seg en gullgruve av en byggetomt i et av byens dyreste, om ikke beste, strøk.

Det var et virvar av ringeklokker utenfor hoveddøra. De fleste var uten navn, noen hadde falmede uleselige papirlapper. Bare to var merket med skilt som kunne leses. På et av dem sto Teodor Joners navn. Jeg ringte ikke på nede, men gikk inn i gården og opp trappene. Det luktet svakt av mugg og gammelt øl.

Ut fra ringeklokkas plassering regnet jeg med at Joner bodde øverst i en av hyblene på loftet, noe jeg lett fikk bekreftet. Der oppe hang et skilt på døra laget av gamle skjell og drivved. Navnet til Teodor Joner var skrevet med barnslig skrift. Skiltet kunne være en presang fra en niese eller nevø. For andre gang siden jeg hørte om ham, tok jeg meg i å tenke at det var noe litt for søtt med denne Joner, at han umulig kunne være en sadistisk morder. Men likevel var det dette noe.

Jeg banket på. Etter en lang stund med en del romstering innenfor, som godt kunne være hurtig påkledning, åpnet døra seg på gløtt. Et mørkt blondt bustehode, mer brusende og betydelig yngre enn mitt eget stakk forvirret ut fra dørgløtten.

”Teodor Joner?” sa jeg forsiktig, for ikke å skremme ham.

”Ja,” svarte han med stemmen full av dårlig inneklima.

Jeg vurderte ham raskt. Han virket ikke glad for å se meg, men han virket ikke skrekkslagen heller, bare skeptisk til fremmede på døra, på en sånn måte en som ikke betaler tv-lisens vil være det.

”Kan jeg komme inn,” sa jeg.

”Hvem er du?” spurte han. Og tonefallet avslørte at han var østlending. Student antok jeg.

”Mitt navn er Gude,” sa jeg. ”Lars Gude. Jeg er en privat etterforsker, og jeg etterforsker en forsvinningssak.”

Han stirret lenge på meg. Jeg visste på forhånd at jeg bare ville gjøre ham mer skeptisk med å svare så ærlig, men jeg så også at jeg hadde oppnådd hensikten. Han var nysgjerrig.

”Hva sa du du var?”

”Privatetterforsker.”

”Seriøst? A private eye, liksom?”

”Nettopp.”

”Og du etterforsker en forsvinning?”

”Det stemmer bra, ja.” Guttungen var jo riktig så observant. ”Får jeg komme inn?”

Teodor Joner ble stående ennå en stund og betrakte meg. Lenge så han på skoene mine som om de kunne gi ham svaret han lette etter. Til slutt åpnet han døra og vinket meg inn med bustehodet sitt.

”Beklager at det er litt rotete,” sa han da jeg kom innenfor, og med det demonstrete han overraskende liten respekt for meningsinnholdet i ordet "litt".

På den knøttlille hybelen var det bare mulig å stå oppreist midt på gulvet der skråtakene møttes, men det var bare på de få stedene hvor du virkelig kunne se gulvet. Det var nemlig stort sett overstødd med sure truser, honnikornpakker, alskens papir, for det meste regninger og gratisaviser, dataspill, et par boksehansker, tallerkener med og uten matrester, poser med potetgull og en masse andre opptil måneder gamle spor etter slapt inneliv.

Jeg satte meg i en fillete, grønn lenestol.

Teodor satte seg på kontorstolen som sto ved skrivebordet der en ganske brukbar Mac dominerte blant stabler av papir og bøker.

”Hva har jeg med en forsvinningssak å gjøre?”

”Ingenting, håper jeg,” sa jeg for å roe ham ned. ”Men jeg tror denne saken har en eller annen uklar forbindelse med nettet. Og i den sammenhengen dukket navnet ditt opp.”

Jeg kunne nesten se at han bleknet. Det var ikke tvil om at ordet nettet vekket noe i samvittigheten hans.

”Ærlig talt,” sa han, tydelig i forsvarsposisjon. ”Hva slags forsvinningssak er det du snakker om?”

”Jeg snakker om Guro Bruun Hansen. Du må vel ha lest om henne, eller sitter du bare på nettby hele dagen og går glipp av det som skjer i den virkelige verden?”

Nå var han ikke blek lenger. Han var tydelig rød, og han måtte ta seg sammen før han sa noe.

”Nettby er bare for idioter,” sa han.

”Merkelig. Jeg syntes jeg har lest noe likende før et sted. Kan ikke du hjelpe meg du som tydeligvis har greie på slikt.”

”Om du bare skal sitte å preike dritt kan du bare gå?” sa han, men jeg visste at jeg hadde truffet.

”Si meg Teodor, blogger du?”

”Nei,” svarte han mutt. Jeg lot ham få tenke seg litt om og omsider kom det.

”Jeg har blogget en gang. Regner med at du har lest bloggen min. WebAge het den. Det er kanskje derfor du er her? Du har ikke sagt hva saken med
hu derre dama har med nettet å gjøre.”

”Jo, det skal jeg si deg,” sa jeg og nå reiste jeg meg opp. ”Guro Bruun Hansen, som har forsvunnet fra hjemmet sitt for omtrent en måned siden hadde en blogg på nettet. En trivelig liten blogg om veving, ikke noe pretensiøst, bare et lite forsøk på å hygge seg sammen med andre som var interessert i det samme som henne selv. Så, etter at hun forsvant, dukket det plutselig opp et innlegg på bloggen hennes, et ganske usympatisk innlegg, og jeg vet ikke hva jeg sytes er det verste, at mannen som skrev tydelig ikke hadde særlig respekt for andre eller at han faktisk burde visst at han skrev dette på bloggen til en etterøkt kvinne. Jeg tror kanskje du vet hvem som skrev dette innlegget.”

”Du kan bare stikke,” sa Teodor Joner som selv hadde reist seg opp.

Jeg rørte meg ikke.

”Stikk!” ropte han.

”Det beste vi kan håpe er at han som skrev på bloggen til Guro bare er en selvopptatt idiot, og at han ikke har noe med selve forsvinningen å gjøre.”

Det var nå han dro til meg. Jeg hadde ikke trodd at han hadde det i seg. Derfor hadde jeg ikke en sjanse til å dukke unna for slaget. Han traff meg med knyttneven rett under høyre øye. Jeg vaklet bakover, gled på en halvfull eske honnikorn og slo hodet i skråtaket før jeg falt i gulvet.

Det var nå jeg skulle reist meg, takket for besøket og gått rett til politiet.

I stedet reiste jeg meg og slo tilbake. Kanskje var det først da det virkelig gikk opp for meg hvor dypt denne saken hadde gått inn på meg. Hva faen var det jeg holdt på med. Jeg var jo en proff. Jeg hadde drevet med dette i årevis. Hadde godsnakket med halliker og menneskesmuglere for å finne forsvunnede tenåringsjenter. Godsnakk alltid med mordere, var mottoet mitt, nei mer, det var min metode, og nå sto jeg her og fiket opp guttevalper.

Han falt over skrivebordet. Rev med seg Macen og rullet ned på gulvet. Der ble han liggende å ynke seg.

”Jeg skal faen meg melde deg,” sa han.

”Ja, la oss gjøre det,” sa jeg. Så tok jeg fram mobilen og gjorde det jeg burde gjort et halvt minutt før.

Politiet kom etter femten minutter. Jeg visste jeg hadde en del å forklare og det kunne ta lang tid før vi kom til det saken virkelig dreide seg om.

Først på ettermiddagen fikk jeg komme til avhør og en eller annen gang utpå kvelden begynte de å tro på meg. De ville likevel snakke med Horten før de slapp meg, og i deres øyne hadde jeg trengt meg inn til en ung student og slått ham ganske stygt, så de forhastet seg ikke. Når de først hadde fått en full redgjørelse, muligens fra Thorvald Jensen ville de likevel holde meg over natta, for som de sa, jeg kunne sikkert komme til nytte når de skulle avhøre Teodor Joner. De låste meg inne på en celle og jeg så ikke noe mer til dem før på morgenkvisten.

Da de slapp meg var de sparsomme med detaljene. Men jeg kunne formelig lukte at de hadde fått vite noe. På rusleturen forbi jernbanestasjonen bortover Fjordgata og opp Prinsens gate var det igjen finvær over Trondheim. Solskinnet nådde imidlertid ikke inn til tankene mine.

Nå er jeg tilbake i Horten. Jeg vet jeg må snakke med Thorvald, og det temmelig snart. Det er liten tvil om at de fikk noe viktig ut av Teodor Joner.