Kapittel 3: Blogging og fiksjon

Gå til kapittel 1

Mona Singsaker navnet smakte av noe fornemt og verdensfjernt. Det siste skulle vise seg å stemme godt – ikke det første.

Anthon Bruun hadde utstyrt meg med en liste over Guros slekt og venner. Den var ikke veldig lang, men vitnet i alle fall om et visst sosialt liv utenom de stille timene bak vevstolen. Øverst på lista sto Mona Singsaker og siden Anthon forklarte at hun var Guros beste venninne og siden hun bodde en kort ruslertur fra kontoret var det naturlig å begynne med henne.

På veien opp ditt, etter først å ha gått min vanlige runde i Hortensskogen, forsøkte jeg å ringe Thorvald Jensen. Thorvald var min eneste venn ved Horten politikammer, og det var han utelukkende fordi vi hadde kjent hverandre før jeg begynte i dette yrket, hvor man ikke får mange nye venner i politiet.

Han svarte ikke på anropene. Jeg visst at han hadde med seg telefonen. Det hadde han alltid. Det var meg han ikke ville snakke med. Noe som betydde at han jobbet. Thorvald var en mann som skilte klart mellom jobb og privatliv. Meg betraktet han som privatliv, selv om vi av og til jobbet på samme sak. Han kom til å ringe meg tilbake når han satt godt hjemme i sofaen med en skotte i hånda og visste at jeg antagelig gjorde det samme.

I Mellom Keisermark ligger en rekke falmede praktvillaer og skuer med husmorvinduenes tomme blikk utover Indre Havn. De er offiserboliger fra en forgangen tid da Horten var vår viktigste skanse i forsvaret av hovedstaden fra sjøen. Mange av boligene her var store laftede hus kledd med panel, som i sin tid hadde blitt flyttet fra Stavern hvor marinen hadde sin hovedbase i en enda mer fjern fortid. Dessverre er mange av husene i en sørgelig forfatning som omfatter avskallet maling, råte og husbukk.

Mona Singsaker bodde i det skakkeste og mest falmede av disse husene, et slikt hus som ikke en gang TV programmet ekstrem oppussing hadde våget seg løs på.

Likevel så det ikke ut som om Mona Singsaker hadde gitt helt opp. Utenfor inngangsdøra, som man kom til på en bratt gangsti fra veien, sto flere tomme malingsspann og bokser med tapetlim. Selve inngangsdøra var nylig gulmalt, men hadde alt begynt å flasse øverst i hjørnet. Jeg merket at jeg straks ble vennlig stemt ovenfor Guros venninne. En håpløs kamp mot forfallet var noe jeg kunne identifisere meg med.

Etter å ha forsøkt ringeklokka tre ganger uten at noen kom, banket jeg på døra.

Mona kom og åpnet. Hun unnskyldte seg straks for at ringeklokka ikke virket

”Det er snart ingenting som virker her i dette huset,” la hun muntert til.

Jeg presenterte meg, og av den litt overdrevene overraskelsen Mona viste, forsto jeg at hun alt hadde snakket med Anthon om at han hadde leiet meg inn. Den liketil måten Mona Singsaker snakket på, gjorde meg ikke mindre vennlig stilt enn jeg alt var. Det samme kan man kanskje si om utseendet hennes. Mona var vel omtrent på Guros alder, snart førti, men hun så yngre ut. Håret var gyllent med naturlig fall, hun var brun i huden etter en midels god sommer, hun hadde på seg en blå poncho som jeg gjettet at Guro hadde vevd. Den sto til øynene hennes. De var det eldste ved henne. I dem kunne du se at hun hadde levd, også når hun smilte.

Mona var av den pratsomme typen som virkelig kan kunsten å føre en samtale i alle mulige retninger. Før jeg egentlig hadde fått stilt noen spørsmål hadde hun fortalt meg om hvor engstelig hun var for venninnen, at hun var arbeidsløs, en dagdriver som hun selv kalte det og at hun var skilt, men fremdeles bodde i oppussingsobjektet hvor hun og mannen hennes skulle ha blitt gamle sammen.

Alt fortalte hun i en halvt spøkefull tone, som om det overhode ikke fantes noe trist i det.

”Hva gjør du om dagen, da?” spurte jeg da hun endelig lot meg komme til ordet.

”Jeg leser, går på cafe og blogger.”

”Blogger?” utbrøt jeg. Der hadde vi det igjen. Det var et tema som stadig dukket opp.

”Ja,” sa Mona. Jeg har holdt på med det lenge. Jeg har hatt flere blogger, for jeg liker å utrykke meg om alt mulig. Jeg overtalte til å med Guro til å starte opp en blogg om veving. Kom på det spenstige navnet Verdensveven for henne. Men jeg tror ikke hun kom helt inn i det. La ut noen få innlegg men ikke mye å skryte av. Guro har så mange andre gode sider. Blogging er ikke en av dem, men jeg elsker det. Nå nylig har jeg starte opp en skjønnlitterær blogg.”

”Og det er?”

”Det er ikke noe veldig seriøst. En humoristisk barnebok. Men jeg har lyst til å teste ut noe nytt. Hvordan vil folk reagere på fiksjon i bloggsfæren. Ingen er vant til det. Er det i de hele tatt noe interesse der ute? Det er sånne ting jeg lurer på. Ja, hvordan vil folk ta det? Det er mye løgn og unøyaktigheter i bloggsfæren. Og det er mange røvere som har vært med på å bygge opp internett. Leste nettopp i Dagbladet at mannen bak MySpace var en real hakker. Men spørsmålet mitt er om folk er med på en på virkelig fiksjon. Jeg håper det. Mener at skal man ljuge, så må man gjøre det sånn at folk skjønner at du ljuger.”

Nå la Mona hånda på skuldren min og smilte.

”Men det var kanskje ikke dette du var kommet for å høre.”

”Sant nok, sa jeg. Og benyttet denne invitasjonen til å gå rett på sak.

”Har du noen grunn til å tro at Mona kunne tenke seg å rømme fra mannen og barna sine?” spurte jeg.

”Nei,” Svarte Mona kontant, for første gang med alvor i stemmen.

”Ikke en gang for en kort periode?”

”Nei, men...” Nå var hun mer usikker.

”Men?”

”Hun fleipet faktisk av og til med det. Du vet man kan bli lei av alt sammen noen ganger, også slenger man ut av seg noe. Det var ikke annet enn det.”

”Fleip, mener du?”

”Ja, nettopp. Nei, Guro ville aldri stukket av. Fra Anthon kanskje, men ikke fra ungene.”

”Men altså fra Anthon?”

”Nei, ikke på virkelig, hun var nok glad i ham på en måte. Men jeg tror kanskje hun følte seg litt ensom med ham. De var veldig forskjellige.”

”Forskjellige, nettopp, men ikke uvenner?”

”Viss du mener at de, at han ikke oppførte seg bra mot henne så er svaret, nei. De var ikke uvenner. Og jeg er sikker på at han ikke slo henne. Jeg kan virke naiv, men jeg hadde merket det med en gang om det var noe sånt.”

Jeg fikk følelsen av at hun ville legge til noe mer. Men hun ble stille.

Så spurt jeg henne ut om alle formalitetene. Når hun pratet med venninne sist og slike ting. Ingenting av det hun kunne fortelle kastet nytt lys over saken.

Da jeg gjorde meg klar til å dra ville hun gi meg adressen til den nye bloggen sin. Jeg takket ja og så på mens hun lente seg over et gammelt rotete skrivebord for å finne en penn. Da så jeg at hun under ponchoen var slank – og kunne jeg ikke skimte konturene av en ganske spretten rumpe?

Vi kan jo møtes på facebook foreslo jeg og tenkte på at jeg faktisk hadde gått til det drastiske skritt å opprette en profil der. Bare for denne sakens skyld.

Mona smilte. Hun ville gjerne treffe meg på facebook.