Kapittel 20: Mona Singsakers tilståelse

Les fra kapittel 1

Jeg ble sittende til langt utpå søndagskvelden før jeg ringte Mona Singsaker.

Da hun litt overraskende svarte på telefonen, hadde jeg spist nok fårikål med tilbehør (akevitt og ikke whisky) til at jeg våget å gå rett på sak.

”Mona. Jeg vet du ikke har snakket sant til meg,” sa jeg.

Det var helt stille i den andre enden. Et sted utenfor hørte jeg en bilalarm gå av.

”Anthon jeg kommer over,” sa Mona til slutt.

Da hun kom, hadde hun ponchoen på. Hun var rød i kinnene og våt i håret etter å ha gått i regnværet.

”Jeg regnet med at du hadde funnet ut av det før eller siden,” sa hun før hun kom på innsiden av døra. Jeg slapp henne inn uten en kommentar og fant fram et håndkle som hun kunne tørke håret med.

”Hvorfor har du ikke sagt noe?”

”Hva skulle jeg si? Jeg har ligget med mannen til min beste venn. For det første høres det ut som noe som kunne stått i et ukeblad. For det andre er det ikke noe jeg er stolt av.”

”Og, er dere fortsatt... Jeg mener...” Jeg hadde begynt å stotre nå.

”Naturligvis ikke,” sa Mona. ”Det varte noen hektiske uker for omtrent et år siden. Men vi avsluttet det før det ble skikkelig alvor. Ingen av oss ønsket å såre Guro. Det var bare en tankeløs greie.”

”Du burde sagt noe. Visste Guro om det?”

Nå ble Mona stille en lang stund. Så sa hun.

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette. Jeg er redd for at jeg har ødelagt hele etterforskningen. Men det har ikke vært meningen.”

Jeg ble stående og se på henne. Dette var en vending jeg muligens kunne sett for meg, men jeg hadde ikke trodd den skulle komme så spontant. Selv om jeg nesten ikke kunne vente med den videre forklaringen hennes, gikk jeg ut på kjøkkenet og blandet en whisky til oss begge.

”Hvis det er noe du vet så kan det ikke vente lenger. Anthon sitter i fengsel. Guro er fortsatt savnet.”

”Jeg vet at det var Guro som var i Oslo og kjøpte den togbilletten til København. Hun gjorde det selv.”

”Hva er det du sier?”

”Den dagen hun forsvant. Jeg var innom henne på morgenen sånn i ni-tida. Vi satt på kjøkkenet og drakk te, som to gode venninner gjør. Av en eller annen grunn hadde jeg valgt den dagen for å fortelle henne om utroskapet. Jeg klarte ikke å holde på det lenger. Jeg så hvordan det ødela forholdet vårt. Det ødela også for Guro og Anthon. Jeg tenkte at den eneste løsningen var å få alt på bordet. Det ville bli fælt med en gang, men så kunne kanskje sårene begynne å gro. Kanskje. Det var i alle fall det jeg håpet på.”

Mona kikket skrått opp i taket, holdt rundt whiskyglasset hun ikke hadde drukket fra med begge hender, våget ikke å møte blikket mitt og lignet mest av alt på en engstelig tenåring. Var det oppriktig? Jeg lot henne fortsette å snakke uten å avbryte.

”Hun reagerte voldsommere enn jeg hadde trodd. Guro kunne nok virke rolig, ja, hun var jo rolig, men innerst inne var hun et følelsesmenneske. Hun ble nesten hysterisk og stormet ut av huset. Rev med seg lommeboka, mobilen, en gammel veske, ikke den hun fikk av meg. Nå skjønner du kanskje hvorfor hun ikke ville bruke den. Jeg vet ikke hva som gikk av henne. Hun tok bilen min, bare rasket med seg bilnøklene som lå på kjøkkenbenken. Så kjørte hun inn til Oslo. Må ha kjørt fryktelig fort. Der kjøpte hun en billett til København.”

”Så det du prøver å si er at hun faktisk dro til København? Det virker mildt sagt utrolig.”

”Nei, hun dro ikke til København. Alt sammen var en vill impulshandling. Hun må ha følt at verden raste sammen. Jeg aner ikke hvorfor, men hun kjøpte altså denne idiotiske billetten. Hun kom tilbake hit etter å ha ombestemt seg. Brukte bare tre timer på hele turen.”

Mona stoppet en kort stund og tenkte seg om. Så sa hun:

”Jeg har tenkt litt på de vitneobservasjonene. Det ene vitnet må ha sett at hun dro, det kan stemme at det var sånn rundt klokka ti, kanskje litt før. Jeg hadde parkert et stykke borti gata, så vedkommende så henne bare til fots. Naboen under her må ha hørt det da hun kom tilbake. Antagelig bommet han på tiden med en snau time. Det må ha vært nærmere ett hun kom. Jeg var så lettet. Var fortsatt i leiligheten. Visste ikke hva jeg skulle gjøre og var redd for å ringe og stresse opp Anthon. Hadde ikke sagt noe til ham om at jeg skulle fortelle Guro alt sammen.”

”Men dette med togbilletten er merkelig,” sa jeg.

Det var simpelthen vanskelig å fordøye. At Guro kunne handlet fullstendig irrasjonelt rett etter at hun fikk vite om venninnen og mannes utroskap - det var forståelig. Men kunne det bare være et slumptreff at hun forsvant like etter denne spontane turen til Oslo? Var det to hver for seg adskilte hendelser som bare tilfeldigvis falt sammen? Om det virkelig stemte, da var det ikke rart vi ikke hadde fått etterforskningen til å gå opp. Men jeg visste jo at det kunne skje. Bedre detektiver enn meg har oversett tilfeldigheter. Vi venter liksom alltid at en etterforskning skal følge et logisk sammenhengende forløp.

"Vet du om hun kjente noen i København?” spurte jeg.

”Nei, ingen hun fortalte meg om. Men du vet, jeg hadde hemmeligheter for henne. Sånt kan gå begge veier. Etter at hun forsvant har jeg i mitt stille sinn forestilt meg at hun har hatt en venn i København, en som hun har rømt til, og at alt det andre bare har vært en vond drøm.”

Jeg klarte ikke å la være. Selvfølgelig var jeg rasende på Mona, men en del av meg syntes bare synd på henne. Jeg lurte på om jeg noen gang kom til å få vite hvilken uklare motiver som fikk henne til å lyve om alt dette. Hun må jo ha visst hvor viktig dette var for etterforskningen.

”Men Guro kom altså tilbake hit?” sa jeg, for å komme tilbake til kjernen i saken.

”Ja, det stemmer. Hun kom tilbake. Vi begynte å snakke. Hun fortalte meg hvor hun hadde vært. Jeg forsøkte å unnskylde meg, men det gjorde henne bare sint igjen. Til slutt ba hun meg om å gå. Jeg gikk sånn rundt klokka ett.”

”Og da var Guro fortsatt i leiligheten?”

”Ja det var hun.”

Jeg ble sittende i tanker.

”Vet du hvor mye du har ødelagt for denne etterforskningen?” sa jeg omsider.

”Ja det vet jeg. Jeg vet ikke hva det var. Jeg begynte bare å lyve. Først trodde jeg jo at Mona hadde rømt sin vei, og at hun kom tilbake, og at jeg ikke behøvde å stå til rette for noen andre enn henne. Men når føttene dukket opp. Jeg vet ikke. Jeg ville ikke at du skulle tro jeg var en løgner, ville ikke miste ansikt. Overbeviste meg selv om at det med København og Anthon og meg ikke var viktig lenger. Jeg mener: Dette var noe helt annet – en syk person.”

”Men det var jo du som tipset meg om dette med veska, og da visste du grunnen til at hun hadde tatt en annen veske. Du har rotet til ting med vilje.”

”Du må huske på at jeg da bare trodde Guro hadde stukket av. Du må tro meg på dette." Mona var på gråten nå. "Det var selvfølgelig helt latterlig, men jeg ville bare holde deg opptatt, gi deg noe å tenke på.”

”Kvinnelist?” sa jeg sarkastisk.

”Ja, noe sånt, kanskje, men ikke særlig vellykket.”

”Det kan du trygt si,” sa jeg og tømte whiskeyen min. Jeg ble stående og kjenne etter hvordan den varmet meg innefra, nesten som et isbad i revers.

”Jeg vil at du skal svare meg på en ting,” sa jeg. ”Og jeg vil at du skal tenke deg veldig godt om før du svarer: Vet du noe som helst om personen som var inne i Guro og Anthons leilighet den dagen jeg var der, og vet du hvem som har tatt Guros dagbøker?”

”Mona så lenge på meg. Blikket hennes møtte mitt, og hun holdt fast ved det, da hun svarte:

”Nei, Lars, det gjør jeg ikke.”

Hvor gikk veien videre herfra?

Mona måtte selvsagt gå til politiet, slik at de fikk ryddet opp i etterforskingen sin. Jeg innså at de også var bedre utstyrt enn meg til å avgjøre om hun faktisk snakket sant denne gangen. Hun måtte under en hver omstendighet vent å bli siktet for ett eller annet – man lyver bare ikke for politiet i en så alvorlig sak som denne.

Deretter måtte vi vurdere sider ved etterforskningen helt på nytt. Tidspunktet for selve forsviningen måtte justeres, vitner måtte intervjues om igjen – det var et helvetes rot.

Jeg vet ikke hvorfor, men der jeg sto kom jeg til å tenke på dagbøkene. Dette var ennå på søndag, så jeg visste ikke da at dere lesere skulle komme til å tenke på det samme. Men altså, som dere har nevnt i ettertid. Jeg forsto at dagbøkene var viktige, selv om det kanskje bare var for å utelukke at Guro faktisk hadde en god grunn til å reise til København.

Det skulle vise seg at jeg hadde rett. Men da jeg først fant dagbøkene mandag formiddag var saken plutselig en helt annen enn den var kvelden før. Men det blir nødt til å vente.

Tiden er kostbar.