Kapittel 8: Guro var offeret, Guro lever.

Les fra kapittel 1

Vi var hos Anthon Bruun hele onsdagen. Mona var der også. I tillegg kom flere andre bekjente innom for å forhøre seg, lavmælt og famlende, om hva som foregikk. Ingen gikk direkte inn på føttene som ble funnet i fontenen, ingen torde spørre Anthon rett ut om det var føttene til kona som var funnet avkappet i vannet. Kanskje de viste at han ikke kunne svare.

Jeg og Mona Singsaker latet som om vi aldri hadde sett hverandre nakne. Kanskje gjorde vi en for god jobb, og det oppsto en stiv, formell tone mellom oss, men det var en tone som passet til den uendelige ventetiden. Først utpå kvelden fikk jeg Thorvald Jensen på tråden.

”Er du hos Anthon,” spurte han.

”Ja,” svarte jeg, og så på Anthon som satt med grå skygger under øynene ved det stor spisebordet og forsøkte å fordøye en kotelett som Mona hadde stekt.

”Nettopp, vel, jeg har ikke noe offisielt ennå, så dette må bli mellom oss.”

Jeg tok med meg telefonen ut i gangen, slik at de andre ikke skulle høre meg, før jeg spurte.

”Hva vet dere?”

”Føttene er saget av ved bruk av skalpell og noe som antagelig er en vanlig baufil. De stammer etter alt å dømme fra en kvinne omtrent på Guro Bruun Hansens alder.”

”Faen, og.”

”Ja, faen kan du si, men det er ikke det verste.”

”Ikke si at dere har funnet resten av henne?”

”Nei, tvert i mot. I følge rettsmedisinerne er bena saget av på en kvinne som var i live da det skjedde.”

Jeg kjente en krampe i magen og tvilte på at Anthon hadde nok whiskey i huset til å kurere den.

”Mener du å si at...”

”At Guro Bruun Hansen kan være i live, ja.”

Vi koblet fra og jeg gikk tilbake til stua med en skjelving i kroppen jeg bare så vidt klarte å kontrollere.

”Var det politiet?” spurte Mona Singsaker nervøst, mens hun holdt på å rydde av bordet.

”Ja,” svarte jeg.

”Vet de noe mer?” spurte hun.

”Nei,” sa jeg og ljugde for kvinnen jeg hadde delt seng med for bare to netter siden Jeg kunne se på henne at hun skjønte at jeg ikke snakket sant.

Den natten sov jeg hjemme alene, med en tom flaske whiskey ved siden av meg i senga. Merkelig nok sov jeg lenge, og jeg drømte om Mona Singsaker, at hun ikke hadde føtter, at jeg bar henne naken rundt på Vollane mens det snødde rundt oss, at jeg løftet henne ut i det iskalde vannet og at vi dykket sammen under vann, holdt hverandre tett og frøs ikke.

Tidlig på morgenen ringte Anthon Bruun og sa at han hadde hørt fra politiet. Så fortalte han meg det jeg alt visste. Selv om det naturligvis ikke forelå en DNA-analyse ennå, kunne de slå fast ganske sikkert at det var Guro sine føtter som ble funnet i fontenen på torget. Og etterforskningen kom til å rette seg etter det.

Anthon ventet politiet hjem til seg når som helst og ville at jeg skulle være der.

Vi satte i salongen da jeg kom til ham tjue minutter senere. De myke skinnputen i stolene la seg varmt som et levende dyr mot ryggen, men ga ingen ro.

Thorvald var her nå. Han hadde fått ansvaret for den taktiske etterforskningen inntil kriposfolkene innfant seg utpå dagen. Det virket som om han var ukomfortabel med å synke ned i den myke sofaen, så han satt ytterst på kanten og trommet en penn nesten lydløst mot bordoverflaten. Det tyne grånende håret hans hang fett ned i pannen. Han hadde ikke dusjet på flere dager. Han hadde neppe tenkt på annet en avsagde føtter siden onsdag morgen.

Jeg husket Thorvald fra guttedagene da vi gikk i samme klasse og lekte og slåss annenhver dag. Jeg var best når vi lekte. Han var best når vi slåss. Men i en slåsskamp på guttetoalettet fikk jeg en gang inn en nesestyver på ham. Jeg glemmer aldri ansiktet hans da han satt der på det harde gulvet og stirret opp på meg. Han må ha følt det som om jorda hadde sluttet å rotere. Nå visste jeg at det utrykket bare var et glimt av framtida, det var et glimt av ham som middelaldrene og sliten, sånn han så ut nå.

”La oss oppsummere litt,” sa Thorvald til Anthon og forsøkte å være så saklig som mulig.

”Vi er nå ganske sikre på at din kone har vært utsatt for en forbrytelse. Vi vet imidlertid ikke om hun har blitt drept eller om hun er i live. Vi vet heller ikke hvordan føttene havnet i fontenen. Etterforskingen vår vil derfor følge to hovedlinjer. Den ene går fra fontenen og bakover i tid. Hva skjedde på torget den natten, hvem har sett noe og hva har de sett. Teknikerne jobber fremdeles med funn fra åstedet, men det virker som om gjerningsmannen har vært svært forsiktig. Vi har ingenting konkret. Den andre linjen i etterforskningen går naturligvis fra tidspunktet rundt din kones forsvinning og fram til føttene hennes blir funnet i fontenen. Hvordan har gjerningsmannen kommet i kontakt med henne? Ble hun med ham frivillig? Er dette planlagt over tid? Hvor blir det av henne? Til dette hører to viktige spørsmål, og kan vi svare på dem, er vi antagelig kommet et langt stykke på vei videre. Hvem brukte kredittkortet til Guro på jernbanestasjonen i Oslo? Og hvorfor tok hun ikke med seg sin nye veske, men en gammel uten annet innhold en lommebok og mobiltelefon, når hun alltid ellers gikk rundt med en veske fullt av ting og tang?”

Nå stirret Thorvald så fokusert som han greide på Anthon Bruun, som til tross for sin sorg fortsatt var en mann med naturlig autoritet. Jeg merket meg at Thorvald ikke hadde nevnt muligheten for at Guro fortsatt var i live. Jeg var usikker på om det var taktiske eller menneskelige hensyn som lå bak.

”Jeg vil at du skal forsøke å tenke gjennom disse spørsmålene. Du kjente henne best.”

Jeg la merke til en nesten umerkelig rykning i øyenlokken til Anthon Bruun, som om han tenkte: ”Ja, gjorde jeg egentlig det? Kjente jeg henne virkelig?”

Jeg reiste meg, mens de to i salongen fortsatte å gå gjennom saken. Inne på kjøkkenet tok jeg fram lap-topen som jeg hadde hatt med meg i en veske. Jeg åpnet den og begynte å skrive dette blogginnlegget. Ennå var det tidelig på formiddagen. En ny lang dag uten svar ventet.