Kapittel 6: Het chili

Les fra kapittel 1

De siste dagene har det skjedd lite som har med selve saken å gjøre, men en del som har med Mona Singsaker å gjøre.

Hun ringte på søndag formiddag etter at jeg hadde isbadet og lå hjemme på sofaen med varm hud og funderte over den påfallende mangelen på spor etter Guro Bruun Hansen.

”Si meg, er denne bloggen din en slags kamuflert sjekkegreie, eller?”

Hun lo, men jeg kunne merke at hun ikke var like munter som før. Saken hadde begynt å gå inn på henne.

”Hva mener du?” spurte jeg troskyldig.

”Den handler jo femti prosent om meg.”

”Det har jeg ikke tenkt på.”

”Men det er jo greit, kanskje du kan få inn flere tips på den måten. Jeg mener med å krydre historien litt.”

”Det hadde ikke vært dumt. Det har ikke kommet inn all verden ennå.”

”Kommer du en tur bortom?” Nå var tonen vennlig, og nesten håpefull.

”Lager du chili?” sa jeg og smilte gjennom røret.

”Kanskje det. Chili skal være bra for blodomløpet. Kanskje kan det også få tankene til å løsne.”

Før jeg gikk ut, ringte jeg Thorvald Jensen for å følge opp et tips jeg hadde fått inn.

”Jeg regner med at dere har sjekket mobiltelefonen?” sa jeg.

”Selvfølgelig. Den er borte vekk, men har ikke vært skrudd på heller siden hun forsvant. Ingenting merkelig med samtalene hun har hatt i ukene før det heller.”

”Hva med internett?”

”Hun brukte en gmailadresse. Adressen som fulgte med bredbåndsabonnementet brukes av mannen, det vil si at den neste ikke brukes. Det er ikke noe spesielt å spore i e-posten hennes. Våre eksperter har visst fått lov av Google til å gå gjennom for å se etter eventuelt slettede meldinger.”

”Mener du at politiet må spørre Google om lov til sånt?”

”Ja, det må vi nok, men det hjelper jo med en ransakingsordre. Uansett var det ikke noe der heller. Hun har levd et høyst ordinært liv på nettet ser det ut som. Men hun kan jo ha hatt andre kontoer som vi ikke kjenner til. Våre folk driver og sporer henne opp etter ip-adresse og slikt, men reglene for innsyn er strenge. Det er et puslespill og tar tid. Antagelig får vi ikke oversikt over alt.”

”Tror du hun kan ha levd et dobbeltliv på nettet?”

”Det er ingenting som tyder på det. Men jeg vet ikke...”

”Har du også en underlig fornemmelse av at dette på en eller annen måte er forbunnet med internett?”

”Underlige fornemmelser er vel mest for folk i din bransje. Her på huset holder vi oss mest til fakta.” Thorvald lo.

”Vær ærlig,” sa jeg.

”Personlig tror jeg kanskje du kan ha rett, men jeg aner ikke hvorfor jeg tror det. Kanskje er jeg bare påvirket av denne masete bloggen din.”

”Prøver du å fornærme meg? Innrøm at ideen i alle fall er litt god.”

”Hvis du får inn et tips vi kan bruke, så skal jeg innrømme det.”

Vi la humrende på. Men visste begge at det ikke var særlig grunn til begeistring. Vi sto bom fast hver på vårt hold.

Hjemme hos Mona Singsaker putret det alt i grytene. Men siden det kom til å ta tid før det hadde putret fra seg, gikk vi en søndagstur sammen.

Vi snakket om andre ting en saken. Lekte bli kjent leken og la ut om folk vi kjente og hadde kjent. Til å ha bodd lenge sammen i samme by hadde vi få felles bekjente. Kanskje var det fordi Mona Singsaker hadde vokst opp i Trondheim, eller kanskje var det fordi jeg ikke hadde hatt et sosialt liv de siste ti årene.

På Reverumpa kastet vi småstein i vannet som to småunger og på veien hjem tok Mona Singsaker hånda mi i et løst, ertende grep.

Vi spiste chili og den fikk orden på blodomløpet, men ikke på tankene. Det kan ha vært dette som gjorde at jeg ble hos Mona Singsaker hele natta og hele dagen etter.

Svetten vår, som blandet seg mellom oss, der vi lå på et gulvteppe som Guro hadde vevd, og gjorde ting hun ikke hadde forestilt seg da hun vevde det, var full av chili. Drømmen, som kom etterpå, mens vi sov i en stor enkeltseng som var trang for to, var like så.

Bare en eneste gang hele denne lange tiden tenkte jeg på Guro Bruun Hansen. Det var om natta. Jeg våknet og ble liggende å høre på Monas tunge pust inntil meg.

Et sted der ute pustet kanskje Guro Bruun Hansen også, et sted ute i verden, mens timene og dagene gikk.