Kapittel 5: Håndveska i klesskapet

Les fra kapittel 1

Torsdag 4. september ble en innholdsrik dag på mange måter. Ølet kvelden før sammen med Thorvald Jensen hadde ikke ført med seg annet enn en urytmisk og seiglivet skallebank som for en gang skyld ikke falt til ro etter morgenens kalde bad, men akkopagnerte gjøremålene mine til lang utpå dagen.

Morgenbadene hadde begynt å bli en ganske frisk opplevelse nå som høsten hadde satt inn med vinder og regnskurer. Men vi klagde ikke, verken jeg eller John Smith. Vi visste at kaldere skulle det bli, mye kaldere, og det var ennå lenge til vi kunne kalle det virkelig isbading. Men merkelig nok er ofte de første ukene av høsten isbaderens tyngste tid. Det blir bedre når sprengkulda setter inn.

Etter badet satte vi oss på bryggekanten og nøt et kort solgløtt som skyene spanderte, og jeg satte John inn i saken. Det var når sant skal sies ikke mye jeg hadde å fortelle, og det ble til at jeg snakket mest om Mona Singsaker.

”Og din interesse for denne dama er av ren profesjonell art, antar jeg,” sa Tannlegen da jeg var ferdig å fortelle. Han smilte uten å vise tennene.

”Men, John, du kjenner da meg,” svarte jeg.

Vi lo og gikk hjem uten ytterligere kommentarer.

Etter badet tok jeg en lang dusj hjemme, før jeg gikk min daglige tur og endte opp på kontoret. Jeg ble sittende å drive litt rundt på nettet og havnet til slutt på bloggen til Guro Bruun Hansen. Der kunne jeg ikke gjøre annet enn å konstatere at Mona Singsaker hadde rett. Guro kunne uten tvil veve, men å skrive om det var hun ikke videre god til.

Litt før klokka tre forlot jeg kontoret og tok den lange ruta langs havna til Apenes, tråklet meg derfra over Lillås og fortsatte gjennom Holtandalen. Ved ungdomskolen fulgte jeg Grønnligata til jeg kom til Olav Westeraas gate. Da var jeg alt en halv time for sent til avtalen min med Mona Singsaker.

Leiligheten til Anthon og Guro lå i andre etasje i et hvitt murhus som opprinnelig hadde vært en firemannsbolig, men som nå rommet bare tre leiligheter, siden Guro og Anthon Bruun hadde gjort om de to øverste og loftet til en stor leilighet.

Mona smilte lekent da hun åpnet for meg. Også i dag hadde hun på seg ponchoen og jeg måtte innrømme for meg selv at det var hva jeg hadde håpet.

”Det ante meg at du var den typen som alltid kommer litt for sent,” sa hun. ”Jeg tar det som et godt tegn.”

”Og, jeg tar det som et like godt tegn at du ser det sånn,” svarte jeg tilbake.

Mona viste meg inn i en romslig stue med åpen spisestueløsning og dør inn til kjøkkenet. Stua bar preg av en borgelig smak og arv. Lukten av hundre år gammel mahogny slo i mot deg fra spisestua og kilte innsiden av neseborene slik en god whisky stryker ganen. Det eneste som virket nytt og friskt her inne var veggteppene. Og jeg måtte innrøme at Guro Bruun Hansen faktisk var en ganske spenstig tekstilkunstner.

Det var første gang jeg var i leiligheten til Anthon, og selv om jeg hadde klarert det med ham på sms tidligere på dagen, føltes det litt merkelig at det var Mona Singsaker som viste meg rundt her.

”Er du sulten?” spurte hun, og åpnet døra til kjøkkenet.

”Egentlig,” svarte jeg og merket først nå at det luktet krydret mat der inne fra.

”Sett deg!” sa Mona og pekte på det standsmessige spisestuebordet som var på størrelse med et snookerbord.

Jeg gjorde som hun sa og hun forsvant med ponchoen dansende rundt leggene inn på kjøkkenet. Hun kom straks tilbake med en stor bolle chili con carne overdrysset med koriander og hvit geitost, en hjemmebakt tortilla av ekte maismel og en iskald Ringnes.

”Har ikke meksikansk øl dessverre,” unnskyldte hun seg.

”Hva gjør vel det,” sa jeg. "Dette er dem mest genuint meksikanske jeg har sett og luktet siden jeg var der borte selv for noen år siden.”

”Aha, en Mexicofarer. Du må fortelle meg om det en gang. Har aldri vært der selv. Men Guro har gode kokebøker. Jeg bruker ikke kjøttdeig i chilien, men svinekjøtt som har trukket til det går i oppløsning. Det gir den beste kraften, synte du ikke.” Hun satte seg ovenfor meg.

”Jo,” sa jeg og tok en munnfull. ”Skal ikke du ha?”

”Jeg har alt spist.”

Etter jeg hadde satt til livs chilien med dårlig skjult appetitt, spurte jeg henne om den fantastiske maten var den eneste grunnen til at hun hadde bedt meg om å komme, og som ventet var svaret, nei.

”Jo, nå skal du høre, jeg har tenkt litt. Anthon fortalte meg om kredittkortet som ble brukt i Oslo.”

”Ja, hva er det med det?”

”Om det er Guro som har brukt det, og det tviler jeg egentlig på i utgangspunktet, da ville hun jo hatt med seg en veske og en lommebok, ikke sant.”

”Jo, men det hadde hun vel også. Veska hennes er savnet.”

”Ja, den gamle veska, ja,” svarte Mona dramatisk. Så gikk hun inn på kjøkkenet og hentet en beige veske som var brodert med et fargerikt mønster utenpå. Hun la den på bordet.

”Og dette er?”

”Dette er en veske jeg har laget. Jeg har brodert den etter et mønster Guro tegnet. Hun fikk den av meg bare noen dager før hun forsvant. Du skulle sett hvor glad hun ble for den. Hun begynte å bruke den med en gang. I går fikk jeg det for meg å lete etter den her i leiligheten, og tro du ikke jeg fant den i klesskapet på soverommet. ”

”Så det du sier er at du er overrasket over at Guro ikke tok med seg veska di ut. Vil ikke en dame med flere vesker ofte bytte på?”

”Nei, det vanligste er at vi har en yndlingsveske, og det er alltid stress å flytte over alt innholdet fra den ene veska til den andre. Og det er her jeg kommer til poenget, om Anthon hadde forstått mer av dama han bodde sammen med, og politiet hadde gjort en litt grundigere jobb, da burde de stusset over dette.”

Nå snudde Mona Singsaker veska opp ned og helte ut mer rot enn jeg hadde i skrivebordskuffen min. Det var leppestift, kviteringer, hårspenner, sjokolade, teposer, strikk, tamponger og postkort.

”Alt dette, men ingen lommebok,” sa jeg.

”Ingen lommebok og ingen mobil.” Men det er nettopp de to tingene man ofte tar ut av veska når man er hjemme.

”Jeg skjønner,” sa jeg. ”Du gir Guro en veske, som hun begynner å bruke med en gang. Hun flytter alt innholdet over til denne. Men den dagen hun går ut og forsvinner tar hun med seg den gamle veska uten annet i enn mobilen og lommeboka?”

”Nettopp, og er ikke det merkelig?”

”Dette bør vi nok fortelle politiet. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men det kan bety noe.”

Mona smilte litt triumferende, litt lettet, men mest av alt var det et trist smil. Det var smilet til en kvinne som hadde mistet det siste håpet om at venninnen hennes forvant av fri vilje.

Jeg gikk rundt bordet og la en finger under haken hennes.

”La oss ikke legge for mye i dette,” sa jeg.

Hun reiste seg og ble stående med ansiktet bare noen centimeter unna mitt.

”La oss ikke legge for lite i det heller,” sa hun og sukket.

Kanskje kunne jeg kysset henne da.

Så sa hun:

”Ungene. Det er på tide å hente ungene.”

I møtet med Anthon, etter at Mona Singsaker hadde levert barna og reist hjem, diskuterte vi håndveska. Han ble forbannet på seg selv for at han ikke hadde lagt merke til at hun hadde byttet veske, og at den nyeste veska hang i klesskapet, men han hadde ingen forklaring på hvordan det kunne ha seg. Angivelig hadde hans kones veskevaner gått ham hus forbi i alle de lange årene de hadde bodd sammen.

På vei ut fra Olav Westråsgate gikk jeg forbi det to barna Anthon Bruun og Guro Bruun Hansen hadde satt til verden. Det var en jente på tre år og en gutt på nærmere fem. De satt og grov opp plenen i hagen med lekespader, en aktivitet de helt sikkert ville fått kjeft for bare for en uke siden, men som nå var uten moralsk betydning. De stirret på meg i det jeg gikk. Men ingen av dem sa noe.

På veien tilbake til kontoret gikk jeg forbi huset til Mona Singsaker. Hun hadde lyset på i alle vinduene. Jeg kunne se konturen av kroppen hennes bak slørete gardiner i stua. Nå hadde hun tatt av seg ponchoen. Jeg hadde lyst til å gå opp til henne, og bare tanken på den uåpnede flasken med Bennachie som sto på kontoret, fikk meg til å gå videre.

Jeg hentet whiskyen. Hun var 21 år gammel, og jeg tok henne med hjem hvor vi tilbrakte en lang natt sammen.

Dagen etter spydde jeg om morgenen og meldte avbud til badet på Vollane. På formiddagen ringte jeg Thorvald og fortalte ham om veska. Han lyttet interesser.

Så spurte jeg ham om vitnene som hadde sett Guro forlate huset.

Det første vitnet var en dame som bodde over gata. Hun hadde sett Guro gå ut i ti tiden. Thorvald måtte innrømme at han ikke hadde spurt henne ut om veska til Guro, men noterte at han skulle gjøre det ved første anledning. Det andre vitnet, det som hadde registrert at Guro gikk ut i tolvtiden, viste seg å være en mann som bodde i etasjen under, og det viste seg også at han ikke så mye hadde sett men heller hørt Guro gå i trappa.

Så vi kan ikke være sikker på at det er Guro han har observert i det hele tatt? Sa jeg, kanskje med bebreidelse i stemmen.

”Nei. Men til nå har vi ikke hatt grunn til å tro at det var noen andre,” svarte Thorvald.

Mer skjedde det ikke på fredag. Om kvelden slo jeg alle sifrene untatt det siste i telfonnummeret til Mona Singsaker. Men jeg sovnet på sofaen før jeg våget å slå hele.