mandag 1. september 2008

Kapittel 1: Tannlegens advarsel

”Det er en jævlig dårlig ide,” sa tannlegen som jeg isbader med hele vinteren.

Av og til sitter vi en stund på brygga etter at vi har kledd på oss og lengter etter en varm badstue. Men stranda på Vollane vinterstid blir aldri Thermae Agrippae. Når sant skal sies er tannlegen og jeg heller ikke romerske borgere, verken av væremåte eller fremtoning, så vi klarer oss med en kort dusj når vi kommer hjem etter våre kalde vinterbad.

For det meste prater vi om jobb og damer og siden John Smith er tannlege og jeg er privatdetektiv, blir det til at vi snakker mest om min jobb og mine damer.

Vanligvis sitter John bare og lytter, britisk rød i huden etter badet, med tung, rykende pust som lukter svakt av råtnende sjøvann. Det er sjelden han har noe å si om det jeg forteller. Faktisk tviler jeg på om han tror på halvparten av det jeg sier. Men i morges da jeg fortalte ham om ideen til denne bloggen, da protesterte han energisk.

”Jeg er en tannlege,” sa han. ”Følgelig har jeg lite greie på etikk. Men dette kjennes ikke bra.”

Så smattet han og dro tunga flere ganger fram og tilbake bak den øvre rekken med tenner, som om han merket en gryende moralsk pine i tannrøttene.

”Skal du etterlyse en savnet kvinne over internett? En mor til to små barn?”

”Ja,” svarte jeg.

”Har du tenkt på at hun kanskje har blitt drept – voldtatt – at hun kanskje ligger og råtner under kvister av granbar i skogen?”

”Ja,” svarte jeg. ”Og det er min jobb å finne henne.”

For å være ærlig hadde jeg alt bestemt meg. Jeg var for gammel til å begynne å høre på det tannlegen sa. Særlig når det kom fra en tannlege med dårlig ånde.

Dere får tolke det som dere vil. Jeg forteller det bare som det er. I den siste samtalen jeg hadde før jeg gikk hjem for å starte denne bloggen, fikk jeg en advarsel mot hele ideen fra en mann som aldri har advart meg mot noe som helst før.

Likevel føles det riktig.

Jeg har lest blogger en stund nå, og har til og med nylig startet min egen blogg (ingen sonituskandidat muligens, men jeg liker å blogge) og har sansen for muligheten til å få fram saker de store mediene overser. Og det er ett eller annet med Guro Buun Hansens forsvinning som sier meg at her bør ingenting få være uprøvd.

2 kommentarer:

Anonym sa...

litt herm etter mankell på begynnelsen?

Lars Gude sa...

Du vet, alle vi detektiver ligner litt på hverandre.